 |
| Monet-ill. |
KVELDEN
Sånn er kvelden, sommerkvelden.
Blid og vakker, som en brud.
Lauvet synger, bekken traller.
Husafjellet peker opp.
Det er varmt og godt i grenda vår,
Og Labbetussen er på tur.
Sånn er bildet, fint å se på.
Kvelden byr på dans og ro.
Alt er innbakt i en strofe:
Kom, bli med. Nå er du stor.
Kom, bli med. Nå er du stor.
Og bakgrunnen er fjell og tinder.
Høyere enn alt er Gud.
LAUV
Vi svømmer i lauv.
Men ødemarken er like bak.
Vi speiler i måne,
Vi speiler i måne,
Og himmelen synger ditt navn.
Du er til – som en kjolesøm, vakker og god.
Du er silke og vev, som en engfiol.
Vi vandrer på dystre stier.
Men alt er en liten tur. Lauvet vi ser er skyer
og vind.
Mørket er grense for natt og dag, et rom
For drømmer og lengt.
Jeg vil nok videre før det blir dag.
Men plutselig er lyset der.
Jeg går mot de mektige fjell, og spiser frukten
jeg fant.
Jeg seilet på alle verdens hav, og seilet
Er lauvet som tar meg med
Til sol og sommer igjen,
Til en nydelig, vakker brud.
SYNLIG
Så lenge vi er synlige,
Samler vi på minner.
Når porten er i sikte,
Må vi velge hva vi vil ha med.
Mens vi er på denne siden
Kan vi sortere, og gi vekk.
Likevel er det mye igjen,
Og ingen går tomhendt bort.
Vi har alle et mål for reisen.
Det kan være lykke og fred.
Hva som er mest verdifullt
Lyser opp siste stoppested.
SPREK
Lenge var jeg ung og sprek.
Nå makter jeg nesten ingenting.
Før kunne jeg gå mange mil,
Og være sterk i kropp og sjel.
Nå er det bare viljen min
Som hjelper meg til fjell og fjord,
Og gjør meg til en tapper bror
Imellom gamle folk på jord.
Jeg er enda ung i sjel og sinn,
Og klarer mye, selv med språk
Som ikke alle kan forstå.
Jeg skjelver litt som gras og lauv,
Men livet mitt er nå, er nå,
Mens det er nådetid.
GLEDE
Glede ved å bygge sitt eget hus,
Er som gleden ved å stifte bo.
Gleden kan vare ved, som livslang kjærlighet.
Glede gjør sterk. Gleden fyller oss med olje.
Glede er kjærlighet, visdom fra Gud.
DAGEN
Denne dagen som ble levende for meg,
Fyller mitt hjerte med himmel.
Ansikt til ansikt mot havet, går jeg i drømmer
Mot stjerner og Gud.
Og dagen reiser seg på min skulder
Og fører meg ut mot en høy klippe.
Her kan jeg se det opprinnelige landskapet
Med gjennomsiktig stein, med diamanter i gatene
Som kranser den store byen.
Jeg ser lysets fargespill i skogen.
Her er jeg hjemme. Jeg kan gå oppreist
Og kjenne trygghet i alt jeg ser.
VINDEN
Vinden strømmer imot meg fra fjellet.
Fra den lauvkledde skogen kommer mørket
Og favner meg som en omstreifer.
Vinden feier over jorden og knekker greiner
Og velter seg i havet.
Landskapet er som en vev som blafrer i vinden.
Og jeg er et strå som farer hit og dit,
Som en lyktestolpe i bevegelse.
Og vinden roper i skogen mot kvelden.
Det er som tidevannet slår over meg,
Og livet henger i en tråd.
KRAFT
Kanskje får jeg fornyet kraft,
Fornyet tid til å puste.
Det endeløse havet vugger meg i søvn,
Og himmelen åpner sine øyner.
Jeg er som en bok som blir lest dag og natt,
Og fylles av stadig mer stoff
Til avskjedsfesten.
BLOMSTRING
Jeg vil det skal blomstre i hagen min.
Lauvet skal sprette og synge.
Lyset skal gå over gard og grind
Og vekke mitt barn til leken.
Jeg vil lytte til fele og hornmusikk
Og tenke på gamle dager.
Jeg dikter en sommer med liv og lyst,
Og bader i Tyttebærhagen.
Det blomstrer i tunet, i nord og sør,
Og klokkelyngen må smile.
Solgullet favner den grønne jord,
Og alt som er født må danse.
KJÆRE
Kjære, kjære, se og hør:
Frukten blir moden til høsten.
Smak denne verden som stråler frem
Og rekker oss blomster, epler og druer.
Språket er mektig, og nåden er stor.
Vi spiser av frukten og gir til dem
Som ingenting har. -
Det være seg kyss eller en hjelpende hånd.
Vi lever i samme verden.
Kjære, vi snubler og faller på veien.
Vi går gjennom undergrunnen med slep.
Vi sulter, og puster i ord som vi glemmer.
Vårt hjerte er fremmed for alt vi kan se.
Men smak du, smak honning fra fjellet
Og levende vann fra Herrens bord.
Da blir du rik i sjelen, i hjerte.
Ordet er brødet som frelser vår jord.
 |
| R.Larssen-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar