LIVET MITT SKRIVER Poesi 2014/8 – Kp3 *Sigve Lauvaas

Negev-ill.

Å VILLE

Jeg ville så gjerne. Jeg ville

Søke sannheten, visdommen, livet,

Det evige lys.

Jeg ville finne nøkkelen til mysteriet,

Gåten å være menneske.

Jeg ville søke i ordet, forske

Mellom stjerner, kjenne åndens friske pust

I tretoppene.

Jeg vandret dager i høyden

Og balanserte på eggen.

Jeg ville komme først til rommet

Bakenfor gitteret, bak horisontens vegg,

Som skiller oss fra Gud.

Jeg ville følge lyset. Jeg ville fly.

Ved kraften av ordet

Skulle jeg fly bak død og grav.

Og jeg ville forflytte meg i landskapet

Som en fugl, som en engel.

Jeg ville finne ditt vesen, din kjærlighet

Som omslutter alle.

Du som trøster, skulle bære meg over

De syv hav, og gi meg fred.

Kjære, jeg lengter etter deg.

Når jeg ser ditt bilde, er du hos meg,

Men bak alle fjell.

Du følger meg på min vandring.

Men snart møtes vi.

Og navnet skal lyse med en kraft

Som er sterkere enn døden.

Kom nærmere, sier jeg nå.

Kom nærmere. Jeg vil møte det evige lyset,

Og favne mine kjære.

Jeg elsker ditt navn. Du er min.

Og jeg kommer snart.

  

DAGEN

Dagen er så dyp og evig,

Som et barnehjerte,

Som øyner fra tusen barn.

Dagen er ingen maske, men et speil

Som gir oss et glimt av livet.

Å leve er et vågespill mot maktene.

Men dagen hjelper oss å se,

Og vi kan velge veien.

Vi kan velge å gå over grensen.

I høyden ser vi Gud.

LIVET

Jeg hører stemmer. Tiden flyr.

Tiden flyr over alle tak.

Livet tørster etter vind og sol.
Og mellom oss er venner.

Det vi bærer, er livets mysterium.

Om du er langt borte, hører jeg stemmen din.

Du er min kjæreste venn.

Når jeg ikke kan snakke mer,

Kommer du inn i rommet og favner meg

Som et barn som har vært lenge borte.

Kjære, du er det reneste, største.

Ditt navn bærer jeg i mitt hjerte dag og natt.

Du svarer, og jeg spør.

Mitt hjerte er som et ekko

Fra den levende vannkilde.

Du er et hus i mitt hus, et ord

Som bærer meg gjennom alt.

Følg meg, og la meg bli hos deg

Når natten kommer.

Du skaper nytt av intet,

Og gir verden brød og vann.

Du gir meg nye krefter.

Min sjel lengter etter dine sterke armer,

Som stiller stormen

Og vekker døde til liv.

ROMMET

Til mitt rom er døren stengt.

Utenfor blåser vinden.

Natten summer med byens latter

Og halvnakne damer

På vei fra festen.

Jeg sitter alene og skriver brev.

Det er lenge siden sist.

Og vinden pisker med regn og hagl.

Rundtomkring meg river verden

I tretoppene

Som peker mot en stjerne.

Rommet er blått og lekkert

For en fjellvandrer.

Her er stillhet og katedral

Utenfor døren.

Og i rommet er en hemmelig røst

Som åpner mine øyne.

Snart er alle grenser hvisket ut.

Vannet og luften er felles,

Og solen møter oss i døren

Som en god venn.

USAGT

Det usagte blir sagt, og ord kommer til

Som en alen til livet.
Tiden drar i oss, og vil ha oss med.

Alltid er vi der, som små frø, som planter

På vei til et evig sekund.

Mennesker møter mennesker i en drøm,

Og ensomheten rir bort.

Den som ikke kan leve alene,

Er i dårlig selskap.

Vi skulle alle ha et ord med i laget.

Det usagte er vår styrke.

Vi har noe å gå på.

Mitt liv skal vokse i alderdommen.

BARE SE

Bare se på lauvet

Som blafrer i vinden.

Bare se på meg

Når høsten kommer.

Bare se når vinteren tar grep

Og jeg går i bakken.

Bare se på alt som bøyer rygg

Når kulden biter

Og himmelen blinker i krystall.

Bare se døden i øynene

På kirkebakken

Når alle klokker er tause smil,

Og jeg takker for livet.

UNDERLIG

Det er underlig å bli kledd

Som en engel.

En vårdag blir alle trær i hagen kledd

Med en himmelsk drakt.

Greinene klapper i hendene,

Og gamle og unge fryder seg.

Det er en ny dag.

Alt er liksom født på ny,

Og nedbøyde trær blir reparert

Med vann fra livets kilde.

Det er underlig å kjenne nåden

Som helbreder og favner

Gamle og unge til en ny vår.

Vinteren er forbi.

Bekkene sildrer i alle lier.

Frosten roper ikke lenger på oss.

Og fuglene fra Paradis

Synger om navnet.

Soldag-ill.