 |
| R.Larssen-ill. |
PÅ TOPPEN
På toppen av Norge
Spiller jeg fiolin.
Tilfeldigvis er jeg musiker
Og hører strenger over alt.
Jeg takker for applausen
Og går nedover til Lom.
Her vil jeg male et stabbur
Med historiske minner.
Jeg går langsetter eggen
I drømmer og syner,
Og kjenner regnet pisker
Og vasker fjellet.
PÅ toppen av verden
Blinker en stjerne.
Det er ordet som taler,
Og skriver navnet.
Jeg gjentar min reise
Og illustrere en bok.
Hvert menneske skriver
Sitt eget liv.
Vi lever på torget,
Og plukker roser. Og lytter
En vakker morgenmesse,
En kjærlig hilsen fra mor og far.
TIDEN
Mitt hjerte kan spille.
Jeg prøver å lære musikk,
Men feiler i alt.
Bokstavene roper.
Alfabetet er livet.
Mitt hjerte følger tidens klang,
Som hvisker til alle mennesker
En tikkende lyd.
Tiden er mitt fedreland, mitt hjem.
Her kan jeg slappe av.
SE
Se på henne, se på han.
Motefolk, siste skrik fra Paris.
Akkurat sånn vil de ha det.
Det er ikke mye å se på.
Tennene er hvite, smilet er bra.
Men bak fasaden er noe feil.
Mannen er så tilgjort,
Dama er så ferm og tykk.
De har ikke kledd av seg enda.
Se på pene hus, tykke søyler
Som ruver på Manhattan.
Se på trestammene.
Det som er ekte lyser hjemover,
Som en måne, en sol.
Det er kjærligheten som holder.
SANGER
De skriver sanger
Til de nyforelskede par.
De tegner hjerter og danser
Til nye melodier.
Rommet er i bevegelse.
Tonene ruller fra plattformen
Til den store verden.
Det er som små drypp
Fra stjerner.
De klukkler som bekker
Nedetter alle fjell
I den stille morgenluft.
Og lyngen traller og ler.
Det kimer i tusen klokker
I septembersol
Og eplene er modne,
Og lyset reiser med hundre hjul
Over himmelbuen.
DAGEN
Jeg må forberede meg å møte dagen.
Lyset er ikke bare lykke.
Jeg fikk lyst til å samle adresser
For en ny dag.
Med rutetabellen kommer jeg langt.
Med fly kommer jeg over havet.
Hver dag er som et lotteri.
Min rolle er å ta imot førstegrøden,
Være til stede med hode og hjerte.
Jeg spiser mitt brød,
Og ber om nåde for alt jeg er.
Mitt navn rører landskapet,
Og stien gir rike løfter.
Dagen er helt ferdig når den kommer
Med stødige skritt
Og ber om en temperaturmåler,
Og ansikter fra hele verden.
Dagen elsker alle,
Og gir av seg selv med rikt mål.
Jeg møter dagen med spenning og forventning,
Og kjenner at jeg ikke er alene
Som heier minuttene frem på arenaen.
Dagen skaper lykke i de tusen hjem,
Og måltidet blir til en melodi
For språk og kjærlighet.
Her er jeg nå, med spørsmål.
Jeg trenger meg frem, og strekker nakken
Etter lyset som drypper
Fra himmelens lyktestolpe.
Tenk, jeg er midt i verden, og tar imot
Skjønnheten, gleden.
Jeg er et barn av nåde.
SØK INNOVER
Når kvelden kommer langsomt, blir jeg trett
Som et tre, og strekker røttene i jorden.
Jeg søker etter Det tapte paradis.
INNOVER
Månen er fjern i dag.
Den åpner døren mot Husafjellet
Og stråler forsiktig mot mitt kinn.
Månen har sølvkant rundt seg
Og bor i utkanten av verden.
Den er lavmælt om sommeren,
Men høres godt i dype vinternetter.
Månen kommer innover,
Og besøker mitt soveværelse
Når jeg skriver dikt.
VIND
Vinden stanser i tunet
Og leter etter lauv og rusk.
Den farer med lommelykt fra en stjerne
Og søker gamle trær i parken.
Vinden er et stort elastisk legeme
Som farer gjennom verden
Som en fredløs, med hes stemme.
Den berører meg hver gang.
PUST
Fjellet flytter seg ikke.
Skyene driver, og klokkene i kirketårnet
Lyser til messe.
Slettelandet stirrer mot himmelen
Og tar imot dråper av lys og varme.
Fuglene titter frem, og graset spirer.
Fjellet flytter seg ikke, båtene tuter
Og livet går i bølger.
Havet har sitt faste blikk mot land,
Og horisonten bøyer av -
Som et ansikt som ikke vil fortelle mer.
Var jeg en sol på himmelen,
Ville jeg lyse for alle med et pust
Av kjærlighet, en pust av nåde og takk.
 |
| Landskap-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar