DITT LIV, DINE ORD - Poesi2015/3 - D12* Sigve Lauvaas

Nordisk savanne-Ill.

D12.

FRAGMENT

Vi mennesker er bare fragment

I den store skapelsen.

Vi er et slektsledd som venter.

Tiden er ikke inne.

Vi går i historien, og lærer språket.

Blodet pulserer. Stjernene blinker.

Våre kropper er skjøre,

Vi har vegger som liljer

Og kan ikke skifte hud

Før vi blir gjenforent med våre søsken.

Vi er nakne, og lever som fremmede

I et land hvor vinden blåser

Og ingen kjenner tidens

Gjennomtrengende puls.

Vi lever i enfoldig ensomhet og venter.

Speilet taler, og vi følger stjernen.

Vi lytter til vismenn fra Østen,

Og himmelen glitrer.

Vi er i en katedral med liv og jubel.

Og all jorden ber om fred - for barnet.

TIGGER

De spør ikke etter tid.

De tigger med øynene

Og stirrer tomt i luften.

Livet blir en urviser i rommet.

De synger ikke, men tiden synger

Fra klokketårnet, og trafikken jager.

Tiggeren er på plass

Og trøster seg med været.

De rike går forbi, uten å blunke.

Men den barmhjertige samaritan

Hjelper alle som er i nød,

Steller sår, og gir husrom og mat.

Det gjelder å overleve.

Og alle har en sjel.

TÅRNKIKKER

Jeg kikker fra tårnet

I fortid, nåtid og fremtid,

Og har hele jorden

Som arbeidsfelt.

Aldri før har kloden vært så liten,

Og aldri før har bildene

Gått gjennom stengte dører

Til avisredaksjonen.

Nå kommer ordene inn

Som gras og lyng.

Verden er trykt sammen

Til en skjerm hvor alt skjer.

Av og til mister jeg fokus.

Det gjelder å sile ordene,

Så ikke alt blir til en grøt.

For noen skal spise dette.

VENN

Den som vil være venn med alle,

Mister snart sitt eget ansikt

Og virrer som en rotløs fugl

I det endeløse rommet.

Den som kjenner seg selv,

Taler visdom,

Og har mye å gi til alle en møter

På den endeløse veien.

  

LÆRER

Var jeg lærer,

Ville jeg bygd en skole for de fattige.

De rike har alt de trenger, uten lærer,

For de er seg selv nok.

Jeg ville bygd en skole for de enfoldige,

Så de ble vise

Og lærte andre å lytte til hjertespråket,

Morgen og kveld.

Men, viss ingen vil høre,

Hvem skal da forkynne?

Og hvem hogger stein

Viss ingen vil bygge?

Vi lever i en opplysningstid.

De fleste klarer seg bra,

Men alle kan bli bedre.

Og øverst i lærdomskurven

Er kjærlighet.

MÅNE

Jeg legger meg i måne,

Og står opp i måne.

Jeg bader i stjerner,

Og har livet foran meg.

Jeg ser fyrlys over alt,

Og skal lære å navigere.

Jeg vil ikke klippe tiden,

Men henge med

Så lenge jeg kan.

  

ORD

Jeg kan ikke gå oppreist i rommet.

Noen snakker besatt.

Ordene må ha verdighet,

Og slippes frem med gyllen løper.

Ordene presser på omkring meg,

De hamrer i tiden

Og gjør meg til en flis, et strå.

Jeg blir motløs

Og mangler krefter til å tale oppreist.

Noen lager støy, og lar det hamre

Dag og natt. De driver sitt spill

Som om kloden var en tromme

Og menneskene ørepropper

Med hvite tenner.

Når ordene ikke kommer frem,

Trenger vi nødhjelp,

Og håper at noen ser og hører

Våre tause skrik.

LYKTESTOLPER

Lyktestolper langs veien,

Over hele kloden.

Hver stjerne er en lyktestolpe,

Og jeg klatrer.

Hver kveld søker jeg en lyktestolpe,

Og kroppen min henger løst

Og driver hit og dit med vinden

Til lyset skrus av.

Men snart er jeg på en ny lyktetopp

Og heier ungdommene hjem.

De som er så sent ute

Har ingen lyktestolpe å gå til, stakkars.

VEI

Vi glir langsomt på veien,

Vi glir på is, på greiner,

Vi glir med frukt i hendene

Og forstår ikke verdighet.

Vi glir under lyshimmelen,

Glir til vi mister fotfeste

Og må reise oss

For en ny runde på isen.