 |
| Gyldne blader-ill. |
KART
Alle har kart.
Vi blir ikke glemt.
Vi ror denne sjøen alene.
Livet er ikke bare dans.
Vår vaklende fot
Hører søt musikk i det fjerne.
Himmelen spenner sin hvelv over oss.
Og rommet har fire hjørner.
Jeg gynger min stol
Og fyller mitt glass.
Jeg lever, men ikke alene.
EN GANG
En gang var trærne grønne,
I overstadig rus.
Nå gynger de i valsen,
Og stiger som en stjerne
I uforstyrret latter.
En gang var solen en lykke
Som speilte kropp og sjel.
Nå går vi på veien nakne
Og lytter etter Gud.
En stemme i det fjerne
Skal vise veien vår.
HØST
Når det mørkner,
Og vi står ribbet igjen,
Er røttene alt vi har.
Uten røtter, ingen fremtid,
Og høsten blir full av regn.
Havet samler skatter,
Som menneskebarn gjør.
Men livet krever alt
I den gåtefulle høsten.
TID
Høsten kommer, høsten går.
Livet jages frem. - Ballade.
Musikk i skog og fjell. Mitt hår.
Det vokser frodig alle dager.
Takk, det spøker over land.
Det kruser båt på fjorden.
Skyer seiler over fjell og hav,
Og minken måler seg i buret
Tiden renner som en foss
I gaten vår, i hele verden.
Jeg skriver brev, og lyser opp
Når navnet ropes høyt i posten.
HJERTE
Gud er i hennes hjerte.
Jeg vekkes opp av lys.
Hennes hvite tenner stråler,
Hennes bryst er mine bryst.
Gud vet at ingenting er stort
Uten livet og livets ord.
Kjærligheten favner alle.
Den som søker kraft,
Vil finne kraft i ordet.
MANN
Det finnes ingen mann for meg.
Tiden gikk forbi mitt hus.
Jeg synker sammen, drikker vann
Og venter på en deilig høst.
Jeg vandrer gjennom byen vår
Og kjenner ingen hvile.
Jeg mangler en å snakke med,
Om alt – for jeg er kvinne.
STØV
Vi støver ned.
Vi støver ned.
Livet har nesten ikke sett de døde.
Graset visner, lauvet blir til mold.
Støvet jager over land og hav.
Vår ørken øker.
Dypt alvor, hører jeg i støvet.
Vi må våkne, kjenne smerten.
Vi må våkne, bære byrden.
Over stupet skal vi samles.
Jeg har lyst å le, og gråte.
Støvet blir til jord igjen
I skapelsen,
I gjenfødelsen.
HVILE
Sakte daler jeg ned i stolen
Med en avis i fanget.
Jeg ser overskriftene
Som en lek med ord.
Sakte deler jeg avisen, og leser
Navnet over alle navn.
Hvem er du som hviler
I den ordløse galskap
Som gynger verden?
Hvem er du som er uten lepper
Og ser alt dette?
Hvil i fred, er siste hilsen.
Hvil til alt lauv er blitt til jord,
Og vi kan stå opp igjen.
Hvil til dagen kommer,
Og lyset forteller sannheten.
Hvil, min søster og bror,
Til steppene synger
Og ørkenlandet er et Paradis.
Hvil med myke hender.
ROMMET
Jeg famler i rommet
Etter lysbryteren,
Etter dør og vindu.
Hvert sekund famler jeg
Etter sannheten, visdommen.
Jeg har jordkjenning,
Men famler etter stjerner,
Etter lykke.
Jeg vil fange lyset
Og leve med et åpent sinn.
Som et barn
Vil jeg utforske rommet
Til jeg finner skatten.
ÅPNE EN DØR
Jeg holder orden.
På stumtjeneren henger alt
Som er i daglig bruk.
Det er ytterplagg som står på agendaen.
Jeg vil være synlig, men ikke påtrengende.
Jeg bor i en blokk, og kjenner ingen,
Men spør du etter et nummer,
Kan jeg godt vise vei.
Jeg vet om oppganger og nedganger.
Jeg har skrubbsår,
Og er merket på huden
Av sol og ruskevær.
Jeg vil åpne en dør
For de som er utenfor.
Skuldrene mine kjennes sterke.
Hvor får jeg kreftene fra?
Jeg kan ikke svare,
Men jeg vet at jeg har møtt den ene,
Som er en åpen dør for alle.
Jeg har lært Fadervår
Og kan gå oppreist
Med et fredfullt hjerte. |
| Landskap-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar