 |
| Monet-ill. |
ROSEN
I går var rosen en knopp.
Den dufter og åpner dagen.
Det er en lykke å ha roser i hagen.
En sommerfugl er en rose for meg.
Ømt kan jeg gi vann til de som tørster.
I hagen er blomster og sol,
Og litt frukt og bær. Alt kommer til sin tid,
Og jeg følger nøye med.
Blomster åpner mine øyner.
Og jeg hører noen lykkelige barn hviske
At gjøken er kommet.
Og rosebusken bøyer seg i ærbødighet.
PUST
Kjærligheten er et pust
I de gylne blader.
Et sted på jorden er du
Som holder av meg, elsker meg
Med et hjerte fylt av liv.
Her er de rennende bekker
Som fyller havet, og trøster
Hver kvinne og mann
Med kjærlighet.
Nytt liv kommer av kjærlighet.
En pust skaper en fruktbar hage
Av forpint jord.
Ditt hjerte tikker som en klokke
Mot stadig høyere mål.
BREV
Vi er et brev,
Og må ikke ødsle det bort.
Vi må lese brevet for andre,
Lyse for noen i mørket,
Være til som en stjerne
Som leder et helt folk.
Vi er et brev,
Og vi bryr oss frem, og ser
Verden gjennom klare briller.
Vi farger og maler, bygger
Og kjenner at vi betyr noe.
Vi er et bilde for andre.
Vi er et brev,
Og har noen å være glad i.
Vi kommer hver dag med en åpen dør,
For å ta imot hender og føtter
Som strever med livet.
Ja, kom til meg med alt, sier Herren,
Så vil jeg gi dere mening og håp”.
GYLNE BLADER
Jeg bærer gylne blader
Inn i vinterhuset.
Jeg bærer verden med meg
Oppreist og ved godt mot.
Jeg bærer urfjellet
Til musikk fra havet,
Og munnen er full av takk.
Jeg bærer larmen i veggene
Til mørkets tomrom,
Og fyller mitt hjerte med sang
Om en ny fødsel.
Jeg bærer livet videre
I ord og gjerning.
Jeg er født til å bære gull
I kjærlighet, så jeg kan våkne
Som en prins for ditt hjerte,
Som en lysende fakkel i mørket.
Jeg skal aldri bli tilbake alene,
Men gå oppreist
Gjennom livets port.
VINTEREN
Om vinteren blir hard,
Skal stjernene lyse.
Og jeg skal hente styrke i ordet,
Som er mitt hjertes blomst.
Jeg hører de taler om fred,
Men vrenger ordene,
Og flytter grensestolpene.
De kjenner ikke Gud.
Om vinteren henter meg en dag,
Kan jeg se frem til en liflig vår
Med sang utenfor huset,
Og gyllent lauv i mine armer.
Om jeg sitter ved din grav,
Skal vinden hviske meg i øre:
At paradis er en ny verden
Med himmelens hjertespråk.
BYEN
Skyene ligger regntunge over byen
Som vinker med blinkende lys.
Gatene er som striper
Fra de høye skyskrapere.
Sirenen går nesten uavbrutt.
Byen ligger stille i natten,
Og gatene peker mot slottet.
Alt glir langsomt i mørket.
Strømmen av mennesker sover.
Det er ikke lenge til jul.
Snøen dekker alle graver,
Og byen er dekket av tykke laken
Av tindrende snø - hver eneste natt.
Jeg går langsomt gjennom byen
Før jeg legger meg.
REGN
Fossregn, styrtregn, dusjregn.
Regn i alle varianter renner langsomt
Mot havet.
Og det myke graset våkner i en solstråle
Når regnet har gitt seg
Og det er kveld i mitt barnsdoms rike.
Lauvet er grønnkledd under himmelbuen
Som favner alle regndråper
Som drypper fra tak og trær og fjell,
Til en surklende bekk,
Før den forsvinner i sommerens hete,
Og barndommens blomster kan smile
Til takk for sist.
Til takk for sist.
RØST
Jeg hører en røst fra rommet,
En mild og vakker stemme.
Og innerst i mitt hjerte
Ser jeg en sangfugl fra Karibien.
Ser jeg en sangfugl fra Karibien.
Jeg hører en venn ta ordet
Og hvisker mitt navn i rommet.
Jeg favner en drøm av kjærlighet
Og bøyer meg dypt i lyset,
Og blotter min sjel.
JEG FINNER
Jeg finner meg selv på Lovund,
Men skulle reise til Træna.
Jeg stirrer på fuglefjellet
Og legger meg tungt i graset.
Jeg finner et hjerte for løfter,
Og puster for livet som daler.
Tiden blir klippet som håret,
Men kommer igjen som graset.
Jeg reiser til Dakota, Montana
Og leter etter røtter i blinde.
Alene mot en grønnkledd åker
Møter jeg en vakker kvinne.
Jeg reiser og møter mitt eget.
Slekten er gammelt tømmer.
I land og by har de bygget.
I dag er det bare minner.
Høyere enn fjell er kirken.
Her møter jeg navn jeg kjenner.
Mitt eget er skrevet med gullskrift.
Jeg lever, og lyser som stjerner.
 |
| G.Øyamo-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar