 |
| R.Larssen-ill. |
KOM INN
Solen kommer inn i vår verden.
Likegyldig går vi til vårt arbeid.
Vi tørker støv i alderdommen,
Og lyser etter gode minner.
Lyset tørker alle kroker.
Vi blir tause som i graven.
Forbannelsen råtner ikke.
Alle trenger nåde for å leve.
VÅR
Våren kommer rolig
Med en vid himmel
Og dype, grønne blad.
Landskapet smiler i solen.
Grønne voller gnistrer i lys
Og grønt gras.
Det bugner av liv på bøen.
Rolig stryker vinden
Over hofter og skulder,
Og rolig daler regnet i tunet.
Det dogger mot natten,
Og havet bølger som åker og eng.
Skyene sveiper over oss
Og blir borte i blå himmel.
Landet smiler i søvn.
I morgentåken hvisker frosken,
Og en ensom natteravn
Flyr til sitt gjemmested.
Alt har sin plass på jorden,
Et rom å hvile ut.
Livet krøller seg sammen
Og åpnes som en blomst i sollyset.
Våren smiler imot oss.
RØTTER
Røttene våre strakk ikke til.
Alt var en drøm.
Luften og lyset roper,
Og vi svarer med vårt liv.
Noen ganger hører vi regnet,
Og håret blir vått,
Og vannet renner i gatene.
Overalt går lettkledde damer
Og venter på solnedgang
Og en deilig svømmetur.
Sengen er våt av svette,
Og månelyset er nesten inni oss.
Vi drømmer om å erobre
Hele verden med et favntak.
Vi drømmer om veien frem,
Og kler våre tanker med håp.
TOG
Toget går, det kommer.
Åkeren blir moden,
Og frosten kommer.
Vi skjærer i brød.
Vi lever i tidlig morgentåke,
Som en båt på fjorden.
Vi springer frem som rådyr
Og hopper over gjerde.
Vi er naturens under,
Og kan bevege oss
Som en engel i rommet.
Trompeten går, og vi følger sporet
Over fjell og dal, over alt
Der landskapet åpner seg.
Vi er hvite og svarte, eller mulatt
På en åpen messe.
Og torget bugner av liv,
Frukt og grønnsaker
Så langt øye kan se.
URO
Der er uro i verden.
Verdens hjerte blør.
Elden roper fra innsiden,
Og frukten er menneskenes barn.
Hele tiden dyrker vi denne verden
Med selvisk ro.
Vi rir i strømmen av gåter.
Uroen plager oss ikke.
Verden er et skall av et bankende hjerte,
Som møter oss der vi er.
På overflaten spøker det.
Krigen kommer nærmere.
Elden sprer seg.
Og snart brenner hele verden.
Hvor skal vi da gjemme oss?
I flammehavet roper de som er dømt.
De urolige hjerter blør.
Vinden stiger mot høyden.
Gud vinker til sine barn:
Velkommen hjem.
Velkommen hjem.
Søk lykken i det evige rommet.
Kom over grensen
Mens det ennå finnes veier og lys.
STJERNER
Kan jeg synge som stjerner,
Være et tre som bærer god frukt,
Leve i lyset?
Mitt hjerte roper etter visdom.
Jeg søker etter rene ord.
De levende steiner kan bli til et tempel.
Og i tempelet bor Gud.
Kan jeg løfte en stjerne,
Og gå gjennom hele natten som et lys.
Fra det fjerne hører jeg kiming.
Det er kongen som kommer.
Jeg må rydde vei for Herren.
Kjærligheten binder meg.
HÅP
Evige stjerner er et håp.
Drømmen flyr,
Og jeg møter engler.
Jeg ser engler på veien,
Og rommet er fylt av lys
Fra en annen virkelighet.
En ny dimensjon preger mitt indre.
Jeg er snart i mål.
Jeg elsker dette håpet.
Det trygger livet, og skaper vinger
For alderdommen. Jeg flyr
Som en albatross over de syv hav.
Her er mye ugjort i verden,
Og mange er på flykt.
Jeg går mot høyden.
Her er utsikt til et langt liv.
TIDEN
Tiden troner i verden.
Tiden kommer imot meg som en gud
Og bøyer meg til jorden.
Hvor kommer livet ifra?
Blomster er tegn i tiden,
Og oldinger er som barn.
Vi er alle født nakne.
Selv de med stor formue
Må kle av seg
Den siste dagen.
Tiden er gavmild som en vårkveld.
Den kommer tett innpå oss
Og hvisker noe i øret:
Jeg elsker deg. Jeg elsker deg
Jeg elsker deg. Jeg elsker deg
Over alle andre skapninger.
Du er en konge i tiden.
Men som en blomst reiser du din krone
Og visner mot høsten.
Det er tiden som drar lasset
Til den evige smelteovn,
Eller paradis. |
| R.Larssen-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar