 |
| R.Larssen-ill. |
ROSER I FROST
Ja, jeg har sett snøen på kirkegården.
Freden senker seg. Det danser i snø,
Og frosten binder roser i glaset.
Snart kommer våren med varmetråder.
Da kan jeg synge om livet,
At graset gror.
KRONE
Vis meg kronen din,
Den med gyllent lauv.
Og vugg meg en sang
Så jeg kan sove litt.
La meg få røre ved deg
Og kysse føttene dine.
Se meg i det hellige land,
Og lær meg ditt språk.
Vis meg din kongesal,
Og sett meg i brann.
Lær meg å elske deg,
Og kron meg i dag
SPEIL
Jeg undrer meg under månen,
Og ser fattige kvinner og menn.
De rike går stramt forbi meg
I silkekjoler og dresser.
Jeg vandrer alene i byen,
Og stjernene blinker i natten.
En fyllik er visstnok frukten
Av en verden med tørstig vold.
Jeg bærer et barn under armen,
Og hører en klynkende stemme.
Jeg ville blomstre i lykke,
Men ble knust av uro i sjelen.
Jeg ser mørkets krefter florere,
Og søker det forløsende svaret.
Gi meg et speil av din himmel
Så jeg kan lyse for andre.
TILHØRIGHET
De hvite klippene er mine,
De grå fjellene taler fra det innerste.
Den skinnende solen maler gull.
Det er hennes land.
Nakne fjell kommer imot meg,
Og jeg er ingen tindebestiger.
Naturens kropp er et bilde i farger.
Det er øde og frodig,
Tildekket av mose og lauv.
Det dufter grønt, saftig og grønt.
Det skinner med utsprungne knopper.
Og de rustrøde fjellene synger.
Ingen fugler i lyngen, bare vinden
Og Gud synger på viddene.
Jeg speider i det blågrå fjellmassivet,
Der villgeitene klatrer.
Her er farge på farge, og tusen stemmer
Som lokker meg og roper:
Gå videre! Gå videre!
JEG TIER
Jeg tier og lytter til fjellet.
Jeg er liten og tilbaketrukket.
Jeg lytter med tårer i øynene.
Blikket er festet mot fjellet som beveger seg.
Snart slipper det taket og knuser alt,
Og jeg står ribbet igjen.
En gang glødet fjellet, og rant
Nedover dalen, og skaffet oss gode kornåkrer.
I dag løfter fjellet sin hatt
Og rister i grunnvollene.
Fjellvannet bølger i krampe i tussmørke,
Og jeg står ribbet under svarte skyer.
Jeg tier og ser på tegnebrettet.
Gjennom fjellet går en tunell,
Og i riften fossen en diger elv.
Jeg tenker og tier.
OMKRING MEG
Det finnes mange hvite felt
På tegnebrettet.
Fremdeles må jeg roe ned
Og ha tålmodighet, drømme
Om en fremtid.
Den veldige roen fører til kunnskap
Om alt det gåtefulle.
Her er to verdener omkring meg.
En lys og en mørk.
Og forvandlingen kommer snart.
Det beveger meg
Og får meg til å løfte hendene
Mot løftets land.
Jeg behøver ikke alltid være alene.
Jeg kan tale, og bli hørt.
Jeg kan lytte etter bekken.
Alle behøver vann.
Det er ufattelig hvor nær jeg er mysteriet.
Vi er skapt i hans bilde.
Vi bærer lyset gjennom verden
Til de minste av Israels hus.
Vårt liv er å bære gaver,
Og gi vårt bilde videre til de fattige.
Det er en gest å kunne gi.
Det er en lykke å leve i dette landet
Som flyter av melk og honning.
Likevel er taushetens skrik
Et ekko i fjellet:
Hvem er jeg? Hvem er jeg?
ORD
Tusen hjul farer av sted.
Og jeg er et fykende ord, en stjerne
Som gløder fra soloppgang
Til leppene stivner.
Og jeg er omkranset av engler.
Ordene fører meg videre
Til et hellig sted.
TØRSTE OG HUNGRE
Vi skal tørste og hungre sammen.
Vi skal gå gjennom snøstormen,
Gå mange år på den støvete veien.
Men en dag vil vi finne frem
Der vi kan gråte og le.
Vi var foreldreløse, uten et hjem.
Vi var visne blader i vinden
Som prøvde å skjule seg.
Men vi dro videre med nøkkelen
Til det gamle huset.
Med svake hender kunne vi åpne døren.
Og varmen slo imot oss.
Denne omfavnelse reddet oss fra mørket
Og den isete bakkekammen.
Her kunne vi åpne vinduet
Og hvile ut.
Her er jeg nå, og du er mitt hus.
Jeg var utmattet og tørst,
Men du tok imot meg i ditt herberge.
Ditt øye så meg, og ditt hjerte
Førte meg inn i lyset.
Nå forstår jeg hvem du er.
 |
| Gyldne blader-ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar