Powered By Blogger

onsdag 13. januar 2016

GYLDNE BLADER Poesi 2014/9 – Kp10 *Sigve Lauvaas


Gyldne blader-ill.


MUSIKK

Du er musikken i mitt hjerte.
Navnet ditt er liv og sjel.
Du er natt og dag, en himmel.
Dans min dronning, dans mitt barn.

Hver time er ditt navn
Som sukkertøy og blomster.
Du hjelper meg å se lyset i tunellen.
Du er en elv som stadig strømmer
Fra kildens hav - av ord og lys.
Musikkens røst er melk og honning.
Israel, velsignet være du.


VERDEN

Mye har jeg fått i denne verden.
Hver morgen kommer en rose frem.
Jeg klager ikke. Jeg elsker drømmen:
Å våkne i din kjærlighet.

Tiden er en del av alle.
Tiden kaller meg til tjeneste.
Jeg er større enn meg selv.
Jeg er verden i et nøtteskall.
Om jeg lever eller dør,
Vil jeg våkne i din kjærlighet.
Jeg elsker deg.


TONE

Stillheten er som en tone
Som aldri blir ferdig.
Stillheten har usynlige strenger
Som strekker seg langt
For å favne et menneske.
Stillheten i lyset forvandler,
Og helbreder sjelens lenker
Til evig liv.
  

VINGER

Har jorden vinger?
Er ordene bundet til sjelen?
Kan et menneske styre leppene?

Jeg lever i fengsel.
Min kropp har tykke vegger.
Dag etter dag strekker jeg meg
Mot skjelvende blomster i rommet.

Jeg er lenket til jorden,
Og bundet av snorer med lys.
Jeg snakker sakte, mumler i støvet,
Og likner en blind tigger.

Jeg får brød og vann av en engel.
Og jeg kan leve og fryde meg
Over livets under,
Og fylle tiden med nye toner.

Jeg flyr over grenser i drømmer.
Jeg drikker mitt beger.
Foten løsner fra golvet. Jeg flyr
Med usynlige vinger.


SNAKKE

Skal jeg aldri snakke?
Fra dypet har jeg en sorg.
Føttene mine vil ikke lystre.
Jeg er fanget i garnet,
Og kjenner kulden som en klam hånd.

Jeg skal tie over vannet, over fjellet,
Og blande meg med stjerner.
Mitt ansikt skal lyse uten ord.
Jeg skal være en tone som ingen hører,
En streng som spiller ekko fra havet.
Jeg er sjel og ånd.
  
Selvportrett ill.







GYLDNE BLADER Poesi 2014/9 – Kp9 *Sigve Lauvaas


GalileaHK-ill.


GI

Gi sangen min til en annen
Som varmer opp i huset,
Som sørger for de svake
Og lyser veien for de blinde.

Gi sangen til de som hungrer
Og er trette av reisen.
Gi ordet til alle mennesker
Som roper etter nåde.

Det vårt hjerte trenger,
Er kjærlighetens gave.
Lær meg, Gud, å elske
Så sjelen min kan synge.

Gi sangen min blir fløyet
Av engler rundt på kloden.
Og tilgi mine feilsteg.
Velsign barnet i ditt navn.
  

ORDENE GRIPER

Ordene er i hyllemeter.
De griper om seg,
Og skremmer noen.
De stikker og gjør ondt
Eller godt.

Kjærligheten er en paraply
For godhet og visdom.
Ordene er mat for leppene
Som aldri får søvn.

Ingen kan stanse ordene.
Prøv med trafikklys.
Det er ikke lett å stoppe
Medieflommen.
Menneskene vil alltid suge
Nyhetene som vann.
Ordene griper oss
På alle nivå -
Til fjellene raser.


JUL

Jeg har virkelig hjemlengsel.
Det er jul i alle land,
Og jeg kjenner meg ensom.
Jeg lengter etter nærhet
Til mine egne.

Slekten vokser,
Og kommer sammen til jul.
De spiser og prater om livet
Som suser som et hurtigtog.

Snart sitter vi krumbøyde
Og ser på hverandre.
Vi ser i speilet etter nærhet,
Og koker kaffe.
Vi har visdom i hjerte
Og leter etter bilder
Fra vi var små,
Og stjernene lyser navnet.


SNORER AV LYS

Usynlige tråder over hele jorden.
Det strømmer imot meg et lys.
Jeg er overveldet, og lukker døren.
Jeg kan knapt røre min fot.

Jeg er i frihet. Jeg er i fengsel
Og kjenner varme fra ordet ditt.
Jeg drikker vann fra en evig kilde
Og ser snorer av lys i rommet.

Mine årer og nervestrenger
Får kraft og næring fra himmellys.
Jeg er en blomst, og møter høsten.
De gylne blader skal få liv til slutt.


STILLHET

Vi kan møte stillheten
I et evig sekund.
I lyset er du en venn som møter meg
Med en evig tone, med lepper
Som synger om kjærlighet.

Stillheten er som brød og vin.
En hvit svane flyter på vannet,
Og luften er mild.
Jeg kan møte deg, viss du elsker meg
Og kan løfte meg inn i rommet
Som duft av honning.


MORGEN MELODI

Helst vil jeg se deg når solen går ned.
Helst vil jeg møte ditt hjerte,
Og kjøpe din sjel.
Helst vil jeg elske deg slik som du er,
Og gni dine lepper av honning.

Så vil jeg løfte deg høyt mot en sky.
Du er min engel, og jeg er din.
Kyss meg i morgen
til en skjønn melodi.
Kyss meg Helena Montana.


DU

Du er en øy i havet
Som lever på en gravstein.
Du er en blomst i hagen
Som strekker seg fra jorden.
Du er min ektefødte sønn,
En bror, en søster.
Du er min gylne skatt
Som suser som en kronjuvel
I himmelens perlelys.

Du er en vei, en høyde
Som peker opp og fram.
Du er en kropp, et hellig fjell
Med vinger som en flaggermus.
Du er min nådefulle venn
Som kommer med din kjærlighet
Og elsker meg for den jeg er, -
En elsket bror, et frøkorn
For ditt åkerland
Som metter tusen barn
Til evighet.


SKAP

Du skaper deg din egen verden.
Kroppen din er alt du har.
Tidens ekko i ditt hjerte
Fryder seg som barnebarn
I kjærlighetens vugge.

Du skaper landskap i deg selv.
Din form forakter ingen grenser.
Du lever høyt som stjernelys,
Og møter dine egne blad
Med gylne himmelstråler.


BØNN

Hjelp meg å være
Den jeg var ment til å være.
Lær meg din visdom, lær meg å elske
De hellige bud.
Hjelp meg å se når natten kommer.
Lær meg din vei, så jeg ikke sovner.
Vær meg nådig, Gud.
  
K.Herredsvela-ill.

GYLDNE BLADER Poesi 2014/9 – Kp8 *Sigve Lauvaas


K.Herredsvela-ill.



KJÆRLIGHET

Kjærlighet finnes i himmelen.
Våre kjære takker og hilser.
De speiler seg og grer håret.
Våre kjære skal snart gå over grensen
Med hvite klær.

Kjærligheten er gjennomtrengende.
Hele livet er preget av himmel.
Vår ånd vitner om lyset.
Kjærlighet er håp om nåde,
Og smak av himmel.
Våre kjære har engler på besøk.
De kjenner pust av Gud.

Kjærlighet er tro, en vei, et mål.
Vår vandring følger ordet, som en stjerne.
Over kornåkrer og byer lyser himmelen
Med nådetidens øyner.
Og himmelen kysser barnet.


DAGER

Langsomme dager?
Tiden løper ifra oss,
Nøyaktig som i fjor.

Fram mot den store fossen
Løper tiden som et måleband
Til stjernene slutter å lyse
Og alle mennesker er på flukt.

Tiden løper mot en urolig himmel
Med svarte skyer
Over alle fjell.
Tiden jager mellom natt og dag,
Og høsten kommer.
Og de lauvgule stjernene
Blinker mot menneskenes jord
Som et himmeløye.


VIND

Vinden jager i gatene.
Det er høst i alle hus,
Og byen sover.
Himmelen er full av skyer
Som galopperer i skumringen,
Før solen stuper i havet.

Vinden slår i klokkene,
Og bilene raser mot sine mål,
Som en blind konge.

Vinden uler i fjellene,
Og feier gatene til folket
Som har vært så lenge oppe,
Uten TV og lys.

Vinden taler i husskjegget
Og knegger som en hest
Før den reiser over havet
Til fremmede land.


ET TRE

Det står et tre med gylne blader
Og vitner om hva Gud har skapt.
Det gir seg selv, sin egen styrke,
I kjærlighet til alle barn.

Det smiler trygt ved porten heime,
Og ønsker hver og en til bords.
Her kan vi smake høstens frukter
Og takke Gud, som er så god.

Det breier greiner over jorden
Og suser friskt i vær og vind.
Men ingen angst skal møte barnet
Som finner veien heim til mor.

Det står et tre med dype røtter
Og vitner om hva Gud har skapt.
Fra vår til høst går livets urverk
Og lyser gull fra stjernehall.


SEIL

Alle som seiler
Er prisgitt døden.
Storhavet roper dag og natt.
Historien vitner: Skipet må seile.
Frukten er barnet i Betlehem.

Glem ikke brødet, glem ikke skatten.
Hist i det fjerne lyser et seil.
Tilmålt er tiden, evig er våren.
Det lyser en stjerne i Paradis.


HÅP

Alle har håp om et udødelig liv.
Vi er utvalgt. Jeg søker det evige landet
Med kart og kompass.
Jeg lytter etter ekko fra fjellet,
Og følger veien til Det nye Jerusalem.


ORD

Språket er mitt hjem.
Ordene danser frem.
Tale og sang, viser og vers
Åpner mitt øre for livet.

Her kan jeg forme tiden
Som renner imellom alt.
Her kan jeg vokse i visdom,
Og finne meg selv.

Ordene varmer og favner
Hver søster og bror.
Alt som vi eier er lepper
Som danser på jord.

Fra støvet til gylne stjerner
Vokser ordene frem.
Språket er et hjerte som banker
Og holder livet i gang.


ALT

Alt som blir igjen
Når veggene er tatt bort
Er muren, og en bjelke
Av skipsplank til et tempel.

Alt som var av kledning
Er aske fra et bål.
Et hus med hvite vinger
Var hjemmet mitt.

Alt var kropp og ånd,
Mellom høye fjell i nord,
Der hjertene skal søke
Visdom ifra ordet.

Alt som er tilbake
Når alle klokker tier,
Er tomme hus, ruiner,
Og asken fra et bål.


ANSIKT

Ditt ansikt lyser, kjære.
Leppene taler ditt hjertespråk.
Jeg ligger hele natten og skjelver.
Jeg er så nær din kropp.

Ordene du hvisket
Var ansiktet du lyste,
Var vinen du drakk.
Og alt er bare lepper
Som kysser ømt min hud.

Så høy som visdommen, er ordet.
Den gir meg makt og ære.
Så verdifullt er livet
At kjærligheten våkner.
Og ansiktet lyser
Når du elsker hele meg.


K.Herredsvela-ill.

GYLDNE BLADER Poesi 2014/9 – Kp7 *Sigve Lauvaas


Lofoten-ill.


BORDET

Satt ved bordet, og lyset svinget
Inn fra vinduet.
Lyset gled under bordet
Og bort i et hjørne.

I dette verdenshjørne ble jeg født,
Og lyset kommer stadig inn
Som en gjest i rommet.
Og jeg kan se hele verden.

Bordet er dekket med snø og is,
Og vinteren tegner kartet
Som en må forholde seg til.
Og alle må ta sin del.

Satt ved bordet, og min elskede
Kom inn døren som en ånd,
Og øynene var myke og vakre.
Det var en engel fra Gud.


HØST

Det er høst i hele landet.
Verden drypper blod.
Krig og dårskap pløyer jorden.
Se, det brenner langt mot nord.

Hva kan vi vel gjøre nå?
Verden brenner som et bål.
Magre utsikter i vente.
Pest og plage fosser frem.

Det er høst, og mørkt i landet.
Stjerner blinker ned til barnet.
Lytt til hjerte, les i ordet.
Barnet fødes i en stall.

Etter stormen kommer regnet.
Skyer dekker himmelhav.
Båter finner havn for natten.
Frelsen gir oss sjelero.


INGEN

Ingen er som du,
Så myk og øm og god.
Ditt vesen er sang og dans.
Du flyr som engler, foran meg,
Og leder meg til hellig vann.

Du kommer meg i møte nå
Med sommersol og varme smil.
Du skinner som en engfiol
Og gleder meg med kyss og klem
Som ingen andre. Bare Du.


GAVE

Jeg ser dine øyne, og stien er bratt.
Og jeg er vinden som raser.
Jeg ser din stillhet, du himmelskatt.
Jeg svinger hatten og synger ut:
Vi er søsken, og det vet Gud.
Jeg gir deg min sang til gave.


HAVET

Navnløse på havets dyp,
Glemte kvinner og menn.
De krysset grensen
Og møtte dødens port
Uten takk og farvel.

Men døden takker sine
Og bølger fra havn til havn.
Ukrenkelig våkner Kristus
Og favner de tusen små
Som glemte å følge stjernen
Når himmelen var blå.

I dag blir de likevel hyllet
Sønner og døtre av Gud.
Som brev til den vide verden
Ble de et sendebud.
Når stormen raser på havet
Flyr tusen bønner ut.


HVA KAN VI?

Hva kan vi?
Hva kan vi utrette, uten bønn.
Hva kan vi gi, uten å få.

Snart er vi borte, visnet, støv.
Hva kan vi skrive til sist?
Navnet er mer enn lys.
Havet er mer enn bølger.

Døden takker alle for alt.
Vi takker for tiden som gikk
Og tiden som går og går.

Vi er snart i den store kvernen.
Som lauv og gras og blomster
Mister vi vår kraft.
Men han som skapte oss,
Vet hva vi trenger,
Og gir oss alt med rikelig mål.


ORDENE

Du menneskevenn.
Ordene kommer til oss.
En tanke, et ord åpner dører,
Knytter nye bånd.

Ord over grenser, tal.
Ja, gi meg et ord for i aften.
Det er mitt brød.
Jeg hviler i ordet som lyser.
Ord er frø som spirer
Og vekker sjelen.

Ordenes pris går til barnet
Som åpner sin munn.
De første ord er tungetale
For engler og Gud.


LÅN MEG

Lån meg et ord.
Jeg smaker på ordet,
Betrakter formen,
Og svinger ordet frem
Som en vakker lyd.

Ordene lever og lyser
Og gir oss et håp.
Med ordene ser vi måne
Og stjerner.
Ord er sang i vår tid
Til hvile og trøst.

Lån meg et ord til frihet,
Og styrk meg med ord
Fra hjerte til hjerte,
Lengtende blikk.
Gi meg ord som frukt
Etter høstregnet.


TID

Tiden sover.
Jeg kan ikke lenger gripe tak i timene.
Langt fremme er døden,
Og frosten kommer.

Tiden klippes i små pusterør,
Og alle barn får hver sitt,
Så de kan danse og synge
Til solen går ned.

Tiden ruller snøflak over jorden.
Og kongelig kan vi lage spor
Fra hus til hus, fra land til land,
Helt til andre siden av havet.

Tiden er vårt veikart.
Vi må ta oss tid å studere ordet
Som forteller om livet
Som fyller kartet med glede.

Trollsjøen-ill.