GYLDNE BLADER Poesi 2014/9 – Kp10 *Sigve Lauvaas

Gyldne blader-ill.

MUSIKK

Du er musikken i mitt hjerte.

Navnet ditt er liv og sjel.

Du er natt og dag, en himmel.

Dans min dronning, dans mitt barn.

Hver time er ditt navn

Som sukkertøy og blomster.

Du hjelper meg å se lyset i tunellen.

Du er en elv som stadig strømmer

Fra kildens hav - av ord og lys.

Musikkens røst er melk og honning.

Israel, velsignet være du.

VERDEN

Mye har jeg fått i denne verden.

Hver morgen kommer en rose frem.

Jeg klager ikke. Jeg elsker drømmen:

Å våkne i din kjærlighet.

Tiden er en del av alle.

Tiden kaller meg til tjeneste.

Jeg er større enn meg selv.

Jeg er verden i et nøtteskall.

Om jeg lever eller dør,

Vil jeg våkne i din kjærlighet.

Jeg elsker deg.

TONE

Stillheten er som en tone

Som aldri blir ferdig.

Stillheten har usynlige strenger

Som strekker seg langt

For å favne et menneske.

Stillheten i lyset forvandler,

Og helbreder sjelens lenker

Til evig liv.

  

VINGER

Har jorden vinger?

Er ordene bundet til sjelen?

Kan et menneske styre leppene?

Jeg lever i fengsel.
Min kropp har tykke vegger.

Dag etter dag strekker jeg meg

Mot skjelvende blomster i rommet.

Jeg er lenket til jorden,

Og bundet av snorer med lys.

Jeg snakker sakte, mumler i støvet,

Og likner en blind tigger.

Jeg får brød og vann av en engel.

Og jeg kan leve og fryde meg

Over livets under,

Og fylle tiden med nye toner.

Jeg flyr over grenser i drømmer.

Jeg drikker mitt beger.

Foten løsner fra golvet. Jeg flyr

Med usynlige vinger.

SNAKKE

Skal jeg aldri snakke?

Fra dypet har jeg en sorg.

Føttene mine vil ikke lystre.

Jeg er fanget i garnet,

Og kjenner kulden som en klam hånd.

Jeg skal tie over vannet, over fjellet,

Og blande meg med stjerner.

Mitt ansikt skal lyse uten ord.

Jeg skal være en tone som ingen hører,

En streng som spiller ekko fra havet.

Jeg er sjel og ånd.

  

Selvportrett ill.

GYLDNE BLADER Poesi 2014/9 – Kp9 *Sigve Lauvaas

GalileaHK-ill.

GI

Gi sangen min til en annen

Som varmer opp i huset,

Som sørger for de svake

Og lyser veien for de blinde.

Gi sangen til de som hungrer

Og er trette av reisen.

Gi ordet til alle mennesker

Som roper etter nåde.

Det vårt hjerte trenger,

Er kjærlighetens gave.

Lær meg, Gud, å elske

Så sjelen min kan synge.

Gi sangen min blir fløyet

Av engler rundt på kloden.

Og tilgi mine feilsteg.

Velsign barnet i ditt navn.

  

ORDENE GRIPER

Ordene er i hyllemeter.

De griper om seg,

Og skremmer noen.

De stikker og gjør ondt

Eller godt.

Kjærligheten er en paraply

For godhet og visdom.

Ordene er mat for leppene

Som aldri får søvn.

Ingen kan stanse ordene.

Prøv med trafikklys.

Det er ikke lett å stoppe

Medieflommen.

Menneskene vil alltid suge

Nyhetene som vann.

Ordene griper oss

På alle nivå -

Til fjellene raser.

JUL

Jeg har virkelig hjemlengsel.

Det er jul i alle land,

Og jeg kjenner meg ensom.

Jeg lengter etter nærhet

Til mine egne.

Slekten vokser,

Og kommer sammen til jul.

De spiser og prater om livet

Som suser som et hurtigtog.

Snart sitter vi krumbøyde

Og ser på hverandre.

Vi ser i speilet etter nærhet,

Og koker kaffe.

Vi har visdom i hjerte

Og leter etter bilder

Fra vi var små,

Og stjernene lyser navnet.

SNORER AV LYS

Usynlige tråder over hele jorden.

Det strømmer imot meg et lys.

Jeg er overveldet, og lukker døren.

Jeg kan knapt røre min fot.

Jeg er i frihet. Jeg er i fengsel

Og kjenner varme fra ordet ditt.
Jeg drikker vann fra en evig kilde

Og ser snorer av lys i rommet.

Mine årer og nervestrenger

Får kraft og næring fra himmellys.

Jeg er en blomst, og møter høsten.

De gylne blader skal få liv til slutt.

STILLHET

Vi kan møte stillheten

I et evig sekund.

I lyset er du en venn som møter meg

Med en evig tone, med lepper

Som synger om kjærlighet.

Stillheten er som brød og vin.

En hvit svane flyter på vannet,

Og luften er mild.

Jeg kan møte deg, viss du elsker meg

Og kan løfte meg inn i rommet

Som duft av honning.

MORGEN MELODI

Helst vil jeg se deg når solen går ned.

Helst vil jeg møte ditt hjerte,

Og kjøpe din sjel.

Helst vil jeg elske deg slik som du er,

Og gni dine lepper av honning.

Så vil jeg løfte deg høyt mot en sky.

Du er min engel, og jeg er din.

Kyss meg i morgen
til en skjønn melodi.

Kyss meg Helena Montana.

DU

Du er en øy i havet

Som lever på en gravstein.

Du er en blomst i hagen

Som strekker seg fra jorden.

Du er min ektefødte sønn,

En bror, en søster.

Du er min gylne skatt

Som suser som en kronjuvel
I himmelens perlelys.

Du er en vei, en høyde

Som peker opp og fram.

Du er en kropp, et hellig fjell

Med vinger som en flaggermus.

Du er min nådefulle venn

Som kommer med din kjærlighet

Og elsker meg for den jeg er, -

En elsket bror, et frøkorn

For ditt åkerland

Som metter tusen barn

Til evighet.

SKAP

Du skaper deg din egen verden.

Kroppen din er alt du har.

Tidens ekko i ditt hjerte

Fryder seg som barnebarn

I kjærlighetens vugge.

Du skaper landskap i deg selv.

Din form forakter ingen grenser.

Du lever høyt som stjernelys,

Og møter dine egne blad

Med gylne himmelstråler.

BØNN

Hjelp meg å være

Den jeg var ment til å være.

Lær meg din visdom, lær meg å elske

De hellige bud.

Hjelp meg å se når natten kommer.

Lær meg din vei, så jeg ikke sovner.

Vær meg nådig, Gud.

  

K.Herredsvela-ill.

GYLDNE BLADER Poesi 2014/9 – Kp8 *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill.

KJÆRLIGHET

Kjærlighet finnes i himmelen.

Våre kjære takker og hilser.

De speiler seg og grer håret.

Våre kjære skal snart gå over grensen

Med hvite klær.

Kjærligheten er gjennomtrengende.

Hele livet er preget av himmel.

Vår ånd vitner om lyset.

Kjærlighet er håp om nåde,

Og smak av himmel.

Våre kjære har engler på besøk.

De kjenner pust av Gud.

Kjærlighet er tro, en vei, et mål.

Vår vandring følger ordet, som en stjerne.

Over kornåkrer og byer lyser himmelen

Med nådetidens øyner.

Og himmelen kysser barnet.

DAGER

Langsomme dager?
Tiden løper ifra oss,

Nøyaktig som i fjor.

Fram mot den store fossen

Løper tiden som et måleband

Til stjernene slutter å lyse

Og alle mennesker er på flukt.

Tiden løper mot en urolig himmel

Med svarte skyer

Over alle fjell.

Tiden jager mellom natt og dag,

Og høsten kommer.

Og de lauvgule stjernene

Blinker mot menneskenes jord

Som et himmeløye.

VIND

Vinden jager i gatene.

Det er høst i alle hus,

Og byen sover.

Himmelen er full av skyer

Som galopperer i skumringen,

Før solen stuper i havet.

Vinden slår i klokkene,

Og bilene raser mot sine mål,

Som en blind konge.

Vinden uler i fjellene,

Og feier gatene til folket

Som har vært så lenge oppe,

Uten TV og lys.

Vinden taler i husskjegget

Og knegger som en hest

Før den reiser over havet

Til fremmede land.

ET TRE

Det står et tre med gylne blader

Og vitner om hva Gud har skapt.

Det gir seg selv, sin egen styrke,

I kjærlighet til alle barn.

Det smiler trygt ved porten heime,

Og ønsker hver og en til bords.

Her kan vi smake høstens frukter

Og takke Gud, som er så god.

Det breier greiner over jorden

Og suser friskt i vær og vind.

Men ingen angst skal møte barnet

Som finner veien heim til mor.

Det står et tre med dype røtter

Og vitner om hva Gud har skapt.

Fra vår til høst går livets urverk

Og lyser gull fra stjernehall.

SEIL

Alle som seiler

Er prisgitt døden.

Storhavet roper dag og natt.

Historien vitner: Skipet må seile.

Frukten er barnet i Betlehem.

Glem ikke brødet, glem ikke skatten.

Hist i det fjerne lyser et seil.

Tilmålt er tiden, evig er våren.

Det lyser en stjerne i Paradis.

HÅP

Alle har håp om et udødelig liv.

Vi er utvalgt. Jeg søker det evige landet

Med kart og kompass.

Jeg lytter etter ekko fra fjellet,

Og følger veien til Det nye Jerusalem.

ORD

Språket er mitt hjem.

Ordene danser frem.

Tale og sang, viser og vers

Åpner mitt øre for livet.

Her kan jeg forme tiden

Som renner imellom alt.

Her kan jeg vokse i visdom,

Og finne meg selv.

Ordene varmer og favner

Hver søster og bror.

Alt som vi eier er lepper

Som danser på jord.

Fra støvet til gylne stjerner

Vokser ordene frem.

Språket er et hjerte som banker

Og holder livet i gang.

ALT

Alt som blir igjen

Når veggene er tatt bort

Er muren, og en bjelke

Av skipsplank til et tempel.

Alt som var av kledning

Er aske fra et bål.

Et hus med hvite vinger

Var hjemmet mitt.

Alt var kropp og ånd,

Mellom høye fjell i nord,

Der hjertene skal søke

Visdom ifra ordet.

Alt som er tilbake

Når alle klokker tier,

Er tomme hus, ruiner,

Og asken fra et bål.

ANSIKT

Ditt ansikt lyser, kjære.

Leppene taler ditt hjertespråk.

Jeg ligger hele natten og skjelver.

Jeg er så nær din kropp.

Ordene du hvisket

Var ansiktet du lyste,

Var vinen du drakk.

Og alt er bare lepper

Som kysser ømt min hud.

Så høy som visdommen, er ordet.

Den gir meg makt og ære.

Så verdifullt er livet

At kjærligheten våkner.

Og ansiktet lyser

Når du elsker hele meg.

K.Herredsvela-ill.

GYLDNE BLADER Poesi 2014/9 – Kp7 *Sigve Lauvaas

Lofoten-ill.

BORDET

Satt ved bordet, og lyset svinget

Inn fra vinduet.

Lyset gled under bordet

Og bort i et hjørne.

I dette verdenshjørne ble jeg født,

Og lyset kommer stadig inn

Som en gjest i rommet.

Og jeg kan se hele verden.

Bordet er dekket med snø og is,

Og vinteren tegner kartet

Som en må forholde seg til.

Og alle må ta sin del.

Satt ved bordet, og min elskede

Kom inn døren som en ånd,

Og øynene var myke og vakre.

Det var en engel fra Gud.

HØST

Det er høst i hele landet.

Verden drypper blod.

Krig og dårskap pløyer jorden.

Se, det brenner langt mot nord.

Hva kan vi vel gjøre nå?

Verden brenner som et bål.

Magre utsikter i vente.

Pest og plage fosser frem.

Det er høst, og mørkt i landet.

Stjerner blinker ned til barnet.

Lytt til hjerte, les i ordet.

Barnet fødes i en stall.

Etter stormen kommer regnet.

Skyer dekker himmelhav.

Båter finner havn for natten.

Frelsen gir oss sjelero.

INGEN

Ingen er som du,

Så myk og øm og god.

Ditt vesen er sang og dans.

Du flyr som engler, foran meg,

Og leder meg til hellig vann.

Du kommer meg i møte nå

Med sommersol og varme smil.

Du skinner som en engfiol

Og gleder meg med kyss og klem

Som ingen andre. Bare Du.

GAVE

Jeg ser dine øyne, og stien er bratt.

Og jeg er vinden som raser.

Jeg ser din stillhet, du himmelskatt.

Jeg svinger hatten og synger ut:

Vi er søsken, og det vet Gud.

Jeg gir deg min sang til gave.

HAVET

Navnløse på havets dyp,

Glemte kvinner og menn.

De krysset grensen

Og møtte dødens port

Uten takk og farvel.

Men døden takker sine

Og bølger fra havn til havn.

Ukrenkelig våkner Kristus

Og favner de tusen små

Som glemte å følge stjernen

Når himmelen var blå.

I dag blir de likevel hyllet

Sønner og døtre av Gud.

Som brev til den vide verden

Ble de et sendebud.

Når stormen raser på havet

Flyr tusen bønner ut.

HVA KAN VI?

Hva kan vi?

Hva kan vi utrette, uten bønn.

Hva kan vi gi, uten å få.

Snart er vi borte, visnet, støv.

Hva kan vi skrive til sist?

Navnet er mer enn lys.

Havet er mer enn bølger.

Døden takker alle for alt.

Vi takker for tiden som gikk

Og tiden som går og går.

Vi er snart i den store kvernen.

Som lauv og gras og blomster

Mister vi vår kraft.

Men han som skapte oss,

Vet hva vi trenger,

Og gir oss alt med rikelig mål.

ORDENE

Du menneskevenn.

Ordene kommer til oss.

En tanke, et ord åpner dører,

Knytter nye bånd.

Ord over grenser, tal.

Ja, gi meg et ord for i aften.

Det er mitt brød.

Jeg hviler i ordet som lyser.

Ord er frø som spirer

Og vekker sjelen.

Ordenes pris går til barnet

Som åpner sin munn.

De første ord er tungetale

For engler og Gud.

LÅN MEG

Lån meg et ord.

Jeg smaker på ordet,

Betrakter formen,

Og svinger ordet frem

Som en vakker lyd.

Ordene lever og lyser

Og gir oss et håp.

Med ordene ser vi måne

Og stjerner.

Ord er sang i vår tid

Til hvile og trøst.

Lån meg et ord til frihet,

Og styrk meg med ord

Fra hjerte til hjerte,

Lengtende blikk.

Gi meg ord som frukt

Etter høstregnet.

TID

Tiden sover.

Jeg kan ikke lenger gripe tak i timene.

Langt fremme er døden,

Og frosten kommer.

Tiden klippes i små pusterør,

Og alle barn får hver sitt,

Så de kan danse og synge

Til solen går ned.

Tiden ruller snøflak over jorden.

Og kongelig kan vi lage spor

Fra hus til hus, fra land til land,

Helt til andre siden av havet.

Tiden er vårt veikart.

Vi må ta oss tid å studere ordet

Som forteller om livet

Som fyller kartet med glede.

Trollsjøen-ill.