ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.41-43) *Sigve Lauvaas

41.

LIVET

Jeg prøver å leve nå.
Alle prøver med hud og hår å leve,

Og alle tenker på farger og rom.

Tidens hjul løper. Skyene drar

Over de grenseløse landemarker.

Timeglasset forteller

Hvor langt det er på natt.

Hvor lenge vi er forpliktet å stå opp,

Vet bare den ene.

Vi prøver med bønner, og gylne ord

Som forvandler mennesker,

Men kjenner at utsikten snevrer inn,

Og jeg bærer en tung bør.

Jeg begynner å lengte etter pusterom, hvilepauser,

Mellom alle utflukter og gjøremål.

Jeg har et hus å pusse opp, et liv

Som trenger pleie.

Folk i min alder begynner å kvitte seg med ting.

De selger alt som binder og plager.

Folk vil være frie i dag.

Det er en streng lov: at tiden ebber ut.

Vi har ikke tid å snu oss tilbake.

Vi må se barnet i ansiktet, og være tydelige.

Vi har en forpliktelse: Å ta vare på livet,

Så ikke slekten forsvinner.

Vi trenger en hellig Gud.

ORD

Vi kan kle oss opp i ord,

Og spre ord for alle vinder.

Vi kan løfte ordene på torg og ting,

Og føle at luften beveger seg.

Markene grønnes. Mennesker ser

Ord på TV, og mimrer i vei på innsiden,

Og føler at det gjør godt å tenke

På henne eller han fra tiden som går.

42.

ÅND

Ånden sløvest ikke

Hos de som er oppreist i båten.

Som piletre vinker vi landet

Og lyser i tusen år.

Fredfullt kranser vi dal og fjell

Og bygger vårt hus.

Vi gir vårt liv av kjærlighet

Til våre egne søsken.

Vi favner og maler landet

Og alle vi møter på jord.

Vi synger, og ber om en himmel

Som ser oss, og løfter oss

Inn i det hellige rom.

ORD

Ord som er gjennomlyst

Kan gi oss et tegn.

Med syn og drømmer lever vi

Og skaper en levevei.

Vi gir av vårt eget til noen,

Og får mer tilbake igjen.

Vårt mål er å hilse de andre

Med fred ifra himmelen.

Ord lyser klart over jorden.

En stjerne viser vei.

Ord som i ånden får leve

Vil forme det evige seil.

Og vidt skal hvert ord få reise

Og møte hver sjel på tur.

De går denne veien mot Sion

Og møtes som barn av Gud.

43.

FUGL

Fuglene flokker seg.

Kornåkrene breier seg ut.

Sommeren kommer til alle.

Hver fugl er et sendebud.

Poesien lyser i fugler,

Som stjerner lyser vår jord.

Vi stryker vårt nebb og spiller.

Hver streng er et eventyr.

Vi slynger oss ut i mørket

Og våkner ved høylys dag.

Fuglen har fløyet lenge

På jakt etter hus og mat.

Ordene taler og taler.

Som fugler kommer de inn.

De møter vårt hjerte med stråler

Og morgenfrisk sommervind.

Takk alle. Hver fugl er et under.

Jeg ser, og jeg føler med dem,

Som følger en fugl på veien

Og deler sitt liv med dem.

HUS

Hvert hus har sitt ansikt,

Hvert ord lyser av liv.

Alle har et opphøyet bilde,

Og et avtrykk, en super kopi.

I verden er jeg ikke alene,

Men ensom kan alle bli.

Jeg går her og puster i fjellet.

De andre har hus og bil.

Jeg bor i et slott, men lever

Fritt som vandringsmann.

Jeg åpner mitt hjerte for alle

Som trenger et hus, et hjem.

  

Gamle hus-Ill.