ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.27-30) *Sigve Lauvaas

Måne i morgendis-Ill.

27.

INDIA

Forsvinner døden ved Ganges?

En stjerne dør i vest.

Det glimter i lyn og himmel.

Snart kommer hellig regn.

Folk og land kan juble.

Hvert hjerte lyser i tidens tegn.
India skapes, og skapes på nytt

Når våren kommer med liv og lyst.

Døden er skygge. Et ufødt liv

Som fødes i millioner år.

Mennesker kommer, mennesker går.

Ordene, navnet. Budda er død.

En vannmelon lesker i ørkensand.

En dråpe forvandler alt.

India skal gjenoppstå som supermakt,

Et lys i verden av kjærlighet.

NAVN

Ære være ditt navn.

Jeg er døren. Jeg er livet.

Ammen, Halleluja.

Navnet er Fadere, Sønnen, Ånden.

Dere må synge. Ordet er fritt.

Dager skal komme.

Med himmelen åpen, er lykken livet.

Det trommer i natten. Spill mine små.

Av kjærlighet kommer navnet.

Det stiger en sky, og hender strekker seg,

Og englene maler det evige ordet:

Av jord er du kommet, av jord skal du gjenoppstå.

28.

UTMATTET

Jeg tenker ordene skrumper med alderen,

Søker tilflukt. Jeg lengter å få komme frem i lyset,

Så mine ord i dypet, speile landskapet

Som vokser over alle fjell.

Med tette masker binder veven, mens jeg søker tilflukt.

Jeg er sliten, og kan ikke hvile ut i labyrinten,

I en forvillet verden uten gjemmested, uten tråder

Til en ny vev. Mitt liv tæres. Mitt liv tørker ut

Som et tre i fjellet. Og stjernene nikker.

Jeg er utmattet, fortapt, og seiler.

Min båt er mitt liv. Mitt folk er mine røtter og greiner.

Jerusalem er mitt hjemland, min borg.

Selv er jeg et telt, en hytte i stormen, en vridd grein,

En utspunnet tråd fra fortiden. Jeg er slitt

Som en gammel bergmann. Mine hår lyser,

Og friheten holder meg i sjakk til jeg bæres bort,

Smertefri, til de eviges bolig.

DRØMMER

Jeg lever, jeg drømmer.

Jeg har lengsel og håp, og spiser

Brød som ord, som vinger

Som løfter meg til nye høyder.

Jeg seiler på ukjent hav, oppsøker byer

Som en ørn, traver på hvite hester

Fra land til land, og slynger meg rundt.

Verden er min bolig. Jeg elsker å leve.

Mine eiendeler er et åk.

Jeg drømmer om frihet fra alt.

Jeg reiser på en stjerne, på en flod av gull

Og opplever livet på nytt.

Jeg får nye krefter,

Og visdommen speiler mine valg.

Jeg er den jeg er fra begynnelsen,

Hver dag som himmelstormer.

En engel iblant oss forteller om navnet.

Ordet trenger inn og skaper en ny jord.

Jeg drømmer om hvite hester,

Og engler, og Gud.

29.

HJEM

Jeg bor der jeg bor.

Mitt hjem er mitt hjem.

Jeg gråter og ler.

I årevis har jeg møtt stillheten,

Fanget lys og varme.

Jeg sover i mitt hus,

Og vekkes av knitrende frukttrær.

Jeg går ut en morgen

Og møter høstens tusen farger.

Frukten er høstet inn,

Men jeg kan smake på været.

Mitt hjem er fredelig plett,

Et sted for de gode samtaler.

Her løses ord med ord,

Mens tiden danser i hagen.

Jeg løfter mitt blikk mot stjerner.

Det haster ikke å sove.

Jeg skriver et dikt om livet,

Så reiser ensomheten sin vei.

Det fødes så mange tanker.

Jeg har ingen tid å miste.

Slekten skal lyse for alle.

Jeg ser søker det Hellige landet.

ORD

Jeg bærer et ord over dørstokken

Til torget, til hele verden.

Jeg bærer bud om vennskap og fred

Til alle jeg kjenner.

Ordet er solgt i millioner år,

Og det kommer igjen i hver pust

I vårt hjem, i blomster og barn, i dikt.

Det er et prektig ord. Som en ørnevinge

Farer det over verden, og møter oss

Der vi er. Og ordet er naken hud

Mellom oss og Gud.

30.

GÅTE

Min sjel er en gåte,

Og gåtefullt renner vannet.

Det leker mellom steinene.

Som barn leker vannet mor og far.

Jeg er ingen dørselger. Min sjel

Reiser med fly, over hav og land.

Jeg møter meg selv i hver pust, i hvert ord.

Min sjel synger livet og døden.

ALENE

Jeg er alene. Min bror er reist.

Jeg roper ut, at jeg er her,

Når det banker på døren.

Jeg er i beredskap - om noen trenger hjelp.

Alene, i stillhet løfter jeg blikket.

Jeg stoler på Gud, og planter korn i usådd jord.

Jeg lever mellom klunger, men heiser flagg,

Og ringer i kirkeklokker hver søndag,

Hele livet, som lauv og lyng.

TOM ER GRAVEN

Graven er tom. Det ånder fred,

Og alle hjerter brenner i ord.

En gåtefull stillhet. Hvem tier?

Hvem gråter når graven er tom?

Et underlig skue.

Og engelen forkynner liv for alle.

Jeg forsøker å leve.

Jeg planter en rosebusk ved graven.

Det lyser i tusen stjerner:

Graven er tom. Han lever.

Og jeg skal få leve i Ordet

Som skapte oss i sitt bilde,

Som et avtrykk av Guds kjærlighet.

Ved den tomme graven

Lyser han fred.