 |
| Kveldshimmel-Ill. |
16.
HUS
Utette
hus.
Der
er hull i veggene.
Vinduene
står åpne.
Grensene
er visket ut.
Palmene
svaier bak husene.
Vinden
blåser fra syd.
Menneskene
reiser jorden rundt
Mens
klokkene tikker og går.
Vi
behøver en søyle i livet.
Noe
å strekke seg etter.
Vi
trenger et nettverk av hjerter,
Og
hender som holder fast.
Vi
trenger hus, en luftegård
Og
venner rundt vårt bord.
Om
huset en dag vil falle i grus,
Er
vi aldri alene på jord.
VÅRT
KORTE LIV
Du
forferdes kanskje
Av
vårt korte liv?
Men
tiden er ikke slutt med oss.
En
tørket daddel, en regntid,
Så
er det på an igjen.
Vårt
liv er uendelig, som røtter i frodig jord.
Tenk,
vi er uten grenser, og horisonten er vid.
Vi
lever i en mysterieverden, på grensen
Til
visdommens hage.
Her
skal vi fødes på ny.
Vårt
korte liv er besværlig, vi tråkker i søle og sol.
Men
en dag skal vi løfte vår panne og se
Fikentreet
har blader, og fuglene bygger rede,
Som
i gammel tid.
Da
er det godt å leve.
17.
SER
Hva
er det øyet ikke ser,
Og
øret ikke hører?
Hva
er bak alle fjell
Som
ingen horisont kan skjule?
Hvor
kommer lyset fra
Som
bor i hjertet ditt?
Hvem
skapte stjernene,
Og
deg og meg?
Jeg
ser en verden utenfor,
Et
landskap som er frodig, grønt,
Med
tusen millioner engler
Som
synger fred på jord.
TIL
SLUTT
Til
slutt vil sjøen komme
Og
skylle over land,
Og
bryte hus og hytte’
Og
hente oss med tvang.
Til
slutt blir alt så stille,
Og
ingen er igjen.
Så
kimer himmel klokker
For
alle som kom hjem.
Til
slutt er månelyset,
Og
tusen stjerner små
En
dråpe imot ordet
Som
lyser i det blå.
Til
slutt skal vi få synge
Med
engler høyt i sky
Og
lyse over verden
Som
skapes her på ny.
Og
jord og himmel møtes
I
toner fra en sjel
Som
drar oss til sitt tempel,
Til
Gud, Emanuel.
18.
VIRKELIGHETEN
Virkeligheten
er vår nærmeste nabo.
La
oss ikke ødelegge livet med søvnløse netter.
Vi
bør heller rive ned porten og møte de andre
Som
venner, drømme og tenke som en vis mann.
Verken
krig eller sorg skal ødelegge virkeligheten.
Vi
er jo i samme båt, og skal fremover
I
stjernevrimmelen, fremover som en tvetydig oase
For
å gi det vi får, høste og så for hverandre.
Drømmene
er ikke vanvittige narrespill, men
De
helbreder kroppen fra vanære, og gjør oss unge
Som
forelskede par under stjerneeple,
Mens
sommervinden blåser gjennom teltdøren.
Virkeligheten
tar imot oss når vi kommer,
Og
spiller på alle strenger fra første dag, selv
Om
vi ikke hører eller ser galskapen i verdensveven,
Som
stadig kommer tettere innpå oss som en skygge.
DET
SOM SKJER, DET SKJER
Jeg
har ingen visshet hva som skjer,
Men
håper og tror. Det er mitt hjerte
Som
sier hvor skoen trykker,
Og
det er mitt begjær som brenner alle broer
Før
det nye landet speiler i sommersol.
Lykkelig
er den som kan gå ut
I
den dype morgenluften, og kjenne varmen
Som
siler ned over trær og fjell, til oss
Som
vandrer nakne for hverandre.
Vi
har et hellig ønske, men finner ikke ord.
Og
lyset brenner fra blå himmel, torsken vaker
Og
turistbåtene inntar fjordlandskapet.
Vi
er omringet av glade turister som ser
Og
oppdager vårt eventyrlige liv i nord.
Kanskje
skal vi møtes en gang på terskelen
Til
en annen verden, med tusen spørsmål
Om
kjærlighet og overgivelse. En uendelighet
Av
hellige profeter skal stå frem, og Gud. |
| Nordnorsk savanne-Ill. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar