ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.31-33) *Sigve Lauvaas

Munch-Ill.

31.

OM ORD

Jeg fornemmer ord, lukter, smaker, kjenner.

Søte ord gir vellyst, glede.

Sure ord er uten mening.

Dypt i mennesket er en brønn av ord.

Vi tåler å høre ord som lyser. De gir spor

I sjel og hjerte.

Jeg hører ord på veien, i fjellet.

Jeg luker ugress med bare hender,

Og lukter ord i mold og mark, i skog og lyng.

Og du er min venn, som ordet skapte.

Du er visdommen i verden. Hele universet jubler.

Ordet lever. Kjærligheten åpner dører.

Håpet, troen gir oss svar.

Hvem er vi? - Nådens barn.

BARN

Jeg er dette barnet

Som moren har på fanget.
Jeg kjenner nærvær,

Og føler hendene som modellerer

Og skaper levende fugler.

Jeg flyr som et barn,

Og dukker opp som en mann.

Jeg oppdager verden rundt meg,

Og andre mennesker,

Utenfor sirkelen.

Jeg er et barn som reiser,

Og blir ikke trett etter hundre mil.

Jeg må videre med hele meg,

Som en fullkommen gave.

Jeg plukker roser på veien.

Mitt hjerte skjønner at livet er kort,

At hver dag er et under.

Jeg tenker på fugler som flyr

Og bygger rede. Her er så mye,

Sier barnet. Jeg må velge.

32.

GLEMME

Havet glemmer ingen.

Bølgene kommer tilbake.

Selv om natten rir stormen av,

Er vi ikke glemt.

En kirkegård kan glemme dag og tid,

Men aldri sitt diende barn.

Hvert menneske er skrevet med navn

Og lyser i minnebøker.

Glemmer vi Frelseren, er vi fortapt.

Men han glemmer aldri oss.

Ordet som bærer universet gir liv og håp

I nåden for den vi er.

KLOKKER

Det hender ofte at klokker

Forteller noe uventet.

Det har hendt at klokker dør,

At skip går under.

På vandringen hører vi klokker

Som sus i trær.

Klokkelyng gir et tidløst rop i skogen:

Scenene er åpen for alle.

Tiden reiser som lynet,

Med nye drypp. Det gir nærvær,

Og tjener oss til liv.

Slekten hører klokker i vinternatten.

Det er en engel som går fra dør til dør

Med budskap om fred på jord.

ROM

Ensomt sitter Maria, men aldri alene.

Alle har en lengsel å møte Gud

Og kjenner nærvær av hellige engler.

Jeg er i rommet og bli løftet av lyset.

Det er min nye fødsel jeg lever nå.

33.

DØD

Uten smil og uten smerte,

Uten ånd og uten hjerte

I et kullsvart rom, en ørken,

Høres ingen søt musikk.

Døden tør å være synlig.

Død er trussel, ingen bolig,

En befrielse fra livet

Til en reise under jorden.

Bare fødsel kan gi styrke,

Bare lys kan vekke livet.

I en dag som vi er rede

Roper engelen opp navnet.

REISE

Vi ferdes fritt mellom himmel og jord.

Og reisen er tiden vi lever.

Rommet er synlig for alle som tror.

Skjønnheten ser vi i lyset.

Som fjellet forvitrer, forvitrer vår kropp.

Vi dømmes til nåde, forvandling.

Så heiser vi flagg på den høyeste topp,

Og forkynner den hellige handling.

Sant eller ikke, vår tro gir oss håp.

Vi strekker oss ut mot en stjerne.

Den peker på navnet, den evige dåp.

Vi møtes i paradislandet.

SMIL

Uten smil kan ingen leve.

Blind og blodig er vår vei

Helt til navlestrengen klippes

Og vårt smil kan vise seg.

Smil, min kjære, smil i natten.

Alle dager føder smil.

Vi er født til smil og latter,

Gleden av å være til.

Berglandfoto-Ill.