ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.36-38) *Sigve Lauvaas

36.

SPØRSMÅL

Jeg har en smørbrødliste

Med spørsmål over livet.

Alt som berører mitt hjerte

Fylles ut med ord.

Det virkelig store på scenen

Gir meg nye krefter.

Lys og varme skifter,

Men helt tilfeldig er det ikke.

Storm og stille dager

Rensker livets skolegård.

Jeg krever ikke kart og kompass.

Mitt spørsmål er å være din.

Over huset mitt går englevakt,

Og ordet åpner opp min dør.

Jeg leser stjerner. Vise menn.

Gir trøst og håp om himmelen.

Jeg er et spørsmål, nær og fjern.

Jeg reiser med en redningsbåt.

Mitt liv er ingenting og alt.

Gud skapte verden med et ord.

PÅ JORDEN

Her er en vei, og enda en.

Jeg tar små skritt, og store skritt.

Her er trapper opp, og trapper ned,

Høyre og venstre. Trafikken er stor.

Vi lever med en mur av spørsmål,

Og reiser med hurtigtog.

Vi flyr over hele verden

Og håper å treffes en dag.

Men vi har ikke tid.

Vi snubler iblant, men livet går videre.

Det er mulig å gjøre en sving.

At noen er svarte, og andre hvite

Forundrer oss ikke.

Vi er jo en av de.

37.

ET HELLIG LIV

Alle krefter flyter, lever.

Så lenge vi puster lever ordet.

Ingenting varer evig,

Bortsett fra et hellig liv.

Skapelsen er hellig.

Alt i denne vrimmelen er skapt

Av en levende Gud.

Vår plass i tilværelsen er her.

Jeg puster, og han åpenbarer seg.

Jeg tenker på menneskene,

Søsken som bygger hus

Og vet at de en gang skal dø.

Krefter holder oss i live.

Omgivelsene former oss. Ordet

Bærer oss gjennom verden,

Til vi gjenoppstår en dag.

SKILT

Verdens undergang

Er å skilles fra barna.

En hund kan vi alltid skilles ifra,

Men barna er en del av oss.

Om vi mister et lem, en del av kroppen,

Har vi sorg hele livet

Og må klare oss så best vi kan.

Å miste et barn er som å skilles for alltid.

Men håpet er å treffes igjen.

Når alle rettskrivingsregler er inne

Og alle mennesker har fått et hellig tall,

Da kan vi synge sammen – om Jerusalem.

Verdens første undergang

Møter vi i Bibelen. Men Noah fikk leve,

Og slekten økte i tall. Men barnet ble født

For å gjenskape det tapte.

Og snart skal vi aldri skilles mer.

Vi blir forfremmet i evighet.

38.

TRIKKEN

Trikken stanser, og jeg går av.

Hver trikkestopp er en møteplass.

Men alle har det travelt i dag,

Og raser videre.

Menneskene skal på jobb, eller,

Jeg vet ikke hva. De haster av sted som lynet.

Og bærer poser og pc til neste stopp.

Og trikken er alltid i rute.

Trikken durer sin vante vei.

Fra morgen til sene aften. Trafikken øker

Og minker av - når natten kommer til byen,

Og alle må sove og slappe av

Før klokkene ringer i tårnet.

SAMLE

Jeg må samle mine barn, samle mine sanser,

Og kjenne litt på livet.

Jeg må føle hva frihet er – når alle er store,

Og jeg er alene igjen.

Jeg må samle mine ord i en perm

Og vite at jeg har levd.

Jeg samler krystaller og gull,

Og spår at jeg kan leve lenge.

De minste forstår ikke dette.

De har ikke opplevd krigen.

Jeg samler smuler, og føler meg rik,

Selv om de andre har mye mer

Og kan reise vest eller sør,

Og oppleve livet.

Men jeg er alene – et fattiglem

Som speider på gamle stier

Mens årene går.

Den elendige må alltid tie.

Fiskere-Ill.