ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.19-20) *Sigve Lauvaas

Fra Finnmark-Ill.

19.

EN DAG

En ganske alminnelig dag i livet?

Jeg lurer på om en slik dag finnes

Alle dager er jo så forskjellige.

Og det skjer mirakler hver dag.

At jeg lever er et mirakel. At månen ler

Og stråler gjennom et panser av luft,

Gjør meg åpen for underet.

Hver dag åpner en ny dør. En kraft

Veller imot meg og får meg til å tenke.

Ordene blir små. Tallene gjør meg svak.

Jeg er et null, men overveldes av skjønnheten

Som stråler imot meg, fanger meg

Og løfter meg høyt, som en sky i været.

Nettopp nå flyr jeg ut fjorden. Jeg flyr som et frø

Til et ukjent sted. Det er vinden som driver båten

Mot land, og nye hus skal bygges,

Og blomster spirer, trærne får lauv,

Og jeg er den eneste i verden som vet

At dette er min dag. Og miraklene står i kø

For å møte meg, med tilfeldigheter, håndtrykk

Som jeg tar med meg resten av livet.

Sånn er virkeligheten, en strøm av velgjerninger

Holder meg våken, gjør meg til den jeg er,

Stadig på vandring mot nye mål.

Med innflytelse fra hele verden kan jeg favne

Ordene og lyset som møter meg.

Det er min utvikling, møte med virkeligheten

Som jeg tar med meg som en klesdrakt, et språk

Jeg tolker og bearbeider, maler på lerret,

Smaker og føler med lengsel før solnedgang.

Jeg vil være til for noen som trenger en venn.
jeg lengter etter den ene på fjellet,

Og hører stemmer bak forhenget,

Og mitt navn lyser på veggen.

Takk for i aften. Takk for mitt liv.

Tidens hjul klapper hjulene sammen.

Og om et øyeblikk kan jeg se klart.

Veien til Jerusalem er åpen.

Og du er der.

20.

REGN

Det begynner å regne. Det regner,

Og veien blir til en bekk.

Jeg dikter at regnet kommer

Inn gjennom døren i huset mitt.

Regnet tar i oss alle, det flommer

Og stryker vår hud.

Regnet taler for døve,

Og til alle som ser i detalj

Når vinden snur.

Det regner i kveld i graset,

Og trærne luter sin rygg.

En fremtid med regn gir styrke

For den som er arm og tørst.

Se ørkensanden tier.

Det spilles ikke mer.

Mauren kryper i tuen.

Min uskyld føles som varme og fred.

Nå er jeg virkelig fri til å synge

Om regnet som løfter min sjel.

Regnet holder verden sammen

Og bølgene får liv.

Hvert barn kan lykkelig tralle

Når regnet stemmer i.

En slager fra farne tider: Litt regn

For den hvite mann,

Så alle som lever kan smile.

For regn er som lyset, en brann

Som farer over hele jorden

I bølger og elv, en sky.

Gud, gi at vi alle må ta imot

Det regnet som kommer med kjærlighet,

Så livet kan spire i hundre år

Og erobre verden på ny.

Da blir det godt å leve.

Nettverk-Ill.