ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.44-46) *Sigve Lauvaas

Hjerte-Ill.

44.

HJERTE

Sammen er vi et hjerte,

Og jorden er et hjerte for oss.

Hele verden banker i hjerter.

Det strømmer evig blod i våre årer.

Vi jubler av lykke for den vi er,

Og sjelen lyser av glede.

Hør når du vandrer på jorden.

I dypet er et hørbart sukk.

Vi hører et hjerte iblant oss

Som gråter av sorg.

Trette og døde hjerter faller ifra.

Men livet skal brenne for alle,

Og stige i sang en dag.

Nåden skal lyse i verden.

Hvert hjerte skal finne sin plass.

I begynnelsen var vi et hjerte.

I evigheten er vi et barn.

TREET

Se, frukten modnes.

Mitt hjerte ser en bugnende hage.

Det lyser i epler og plommer.

Jeg klatrer i sensommerluft

Og smaker modne pærer.

Jeg er så forunderlig rik.

Treet stiger i landskapet.

Som et fjell stiger hver busk,

Og taler til oss.

Slik er det å være et menneske:

Vi skal plante et tre,

Og være en søyle for hverandre.

Treet stråler mot himmelen

Med luftige greiner strekker det seg.

Treet vender seg mot solen,

Og tar imot alt. Det spirer i kjærlighet.

Med en mektig rot holder treet

Samme adresse. Her bor jeg.

45.

BILDE

Bruk øynene godt

Før bildet viskes ut.

Alt er forgjengelig,

Bare sjelen er evig.

Ordet lyser i tusen år.

Så lenge det er dag

Kan vi lese ordet.

Mørket skjuler alt.

Bare lyset sprenger grenser.

Alt blir synlig i lyset.

Av lyset kommer fargene frem

Og gir oss håp på veien.

VÅR

Stille kom våren,

Og stille gjekk den

Fra gard til gard,

Langt oppi fjellet.

Ingen som har opplevd våren

Kan glemme underet.

Tenk, lauv og fuglemusikk.

Det er en gammel melodi

Som alltid er like ny.

Våren kommer som en gammel mann,

Med lys og varme hender.

Og lyset blir slukket av om kvelden.

Men venner møtes til fest igjen

I den lyse dag.

Da er det våryr latter

I bygda vår.

EPLER

Epler er røde og grønne. Frukthagen er blid.

Her kan jeg leve lenge. Visdommen sitter løst

I modne epler. Når jeg blir stor

Vil jeg plante en eplehage for en ny tid.

46.

ORD LEVER

Ord kommer til oss,

Lever i oss, blir synlige.

Ord blir plukket opp, undersøkt,

Vridd på, tømt for opprinnelig betydning,

Gitt ny betydning,

Og til sist kanskje også robbet

For den betydningen de kunne hatt,

Før ordene faller sammen

I en intetsigende haug av utbrukte bokstaver.

Så formerer ordene seg på ny,

Som lys og tid.

Ordene er våre hjelpere.

Ord lever som en del av kroppen.

Så snart vi tar ordene til oss,

Begynner prosessen.

Smeltedigelen er i oss.

Snart er det bare gull igjen.

Vektskåla er vårt liv

På godt å vondt.

Og dagene går.

NATT

Min natt er som en søvn.

Jeg drømmer en ny dag.

Ansiktet trekkes i alle retninger.

Jeg hører hjerter i natten, flukt

Fra en blytung tilværelse.

Søvnen er som en god musikk,

En myk pute.

Poesien fører meg til en blå natt

Med måne og stjerner.

Kilometer søvn fører meg

Til den utvalgte planet,

Til varm hud i universet.

Ordene tar meg som et barn,

Og fører meg i natten som sin elskede.

Ordene er mine venner i drømmen,

Og jeg er et barn

Som ler under blå himmel.

 

Kveldstemning-Ill.

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.41-43) *Sigve Lauvaas

41.

LIVET

Jeg prøver å leve nå.
Alle prøver med hud og hår å leve,

Og alle tenker på farger og rom.

Tidens hjul løper. Skyene drar

Over de grenseløse landemarker.

Timeglasset forteller

Hvor langt det er på natt.

Hvor lenge vi er forpliktet å stå opp,

Vet bare den ene.

Vi prøver med bønner, og gylne ord

Som forvandler mennesker,

Men kjenner at utsikten snevrer inn,

Og jeg bærer en tung bør.

Jeg begynner å lengte etter pusterom, hvilepauser,

Mellom alle utflukter og gjøremål.

Jeg har et hus å pusse opp, et liv

Som trenger pleie.

Folk i min alder begynner å kvitte seg med ting.

De selger alt som binder og plager.

Folk vil være frie i dag.

Det er en streng lov: at tiden ebber ut.

Vi har ikke tid å snu oss tilbake.

Vi må se barnet i ansiktet, og være tydelige.

Vi har en forpliktelse: Å ta vare på livet,

Så ikke slekten forsvinner.

Vi trenger en hellig Gud.

ORD

Vi kan kle oss opp i ord,

Og spre ord for alle vinder.

Vi kan løfte ordene på torg og ting,

Og føle at luften beveger seg.

Markene grønnes. Mennesker ser

Ord på TV, og mimrer i vei på innsiden,

Og føler at det gjør godt å tenke

På henne eller han fra tiden som går.

42.

ÅND

Ånden sløvest ikke

Hos de som er oppreist i båten.

Som piletre vinker vi landet

Og lyser i tusen år.

Fredfullt kranser vi dal og fjell

Og bygger vårt hus.

Vi gir vårt liv av kjærlighet

Til våre egne søsken.

Vi favner og maler landet

Og alle vi møter på jord.

Vi synger, og ber om en himmel

Som ser oss, og løfter oss

Inn i det hellige rom.

ORD

Ord som er gjennomlyst

Kan gi oss et tegn.

Med syn og drømmer lever vi

Og skaper en levevei.

Vi gir av vårt eget til noen,

Og får mer tilbake igjen.

Vårt mål er å hilse de andre

Med fred ifra himmelen.

Ord lyser klart over jorden.

En stjerne viser vei.

Ord som i ånden får leve

Vil forme det evige seil.

Og vidt skal hvert ord få reise

Og møte hver sjel på tur.

De går denne veien mot Sion

Og møtes som barn av Gud.

43.

FUGL

Fuglene flokker seg.

Kornåkrene breier seg ut.

Sommeren kommer til alle.

Hver fugl er et sendebud.

Poesien lyser i fugler,

Som stjerner lyser vår jord.

Vi stryker vårt nebb og spiller.

Hver streng er et eventyr.

Vi slynger oss ut i mørket

Og våkner ved høylys dag.

Fuglen har fløyet lenge

På jakt etter hus og mat.

Ordene taler og taler.

Som fugler kommer de inn.

De møter vårt hjerte med stråler

Og morgenfrisk sommervind.

Takk alle. Hver fugl er et under.

Jeg ser, og jeg føler med dem,

Som følger en fugl på veien

Og deler sitt liv med dem.

HUS

Hvert hus har sitt ansikt,

Hvert ord lyser av liv.

Alle har et opphøyet bilde,

Og et avtrykk, en super kopi.

I verden er jeg ikke alene,

Men ensom kan alle bli.

Jeg går her og puster i fjellet.

De andre har hus og bil.

Jeg bor i et slott, men lever

Fritt som vandringsmann.

Jeg åpner mitt hjerte for alle

Som trenger et hus, et hjem.

  

Gamle hus-Ill.

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.39-40) *Sigve Lauvaas

Våren av Carl Larsson

39.

Å SE

I vår egen bygd er vi blinde

For alt som er stort og flott.

Våre øyner, og hørsel, forsvinner

I vinden som farer bort.

Vi gransker ord i bøker

Og skriver brev på hjul.

Vi ser en smule bedre på avstand,

Og reiser jorden rundt.

Vel fremme ser vi mennesker,

Og bygdelag i kor,

Som fremmer språk og kulturmat

For liten og for stor.

Her vil vi se vår fremtid,

En lys og vakker drøm.

Det vakreste på jorden vår,

Er barnet som er født.

ORD

Ordene skal tjene oss,

Og smelte i vårt liv.

Vi bærer ord i alt vi gjør,

I tanker og drømmer.

Ordene holder oss sammen

Som lim og barn.

Det eneste vi virkelig trenger

Er ord og mat.

Så, la ordene komme.

Av ord blir vi rike. Vår arv.

Språket gir oss det beste:
Et liv i nådens hav.

Sammen har vi ord nok

Til å bygge vår fremtid.

Ordet kan stille stormen

Og gi oss fred.

40. 

FLUKT

Min flukt er din flukt

I labyrinten,

I de tusen sjøers land.

Vi flyktet for lenge siden,

På en annen og tyngre vei.

Vi danset over jorden

På fjell med himmeltak.

Og nå er vi kommet tilbake.

Vår flukt, er flukten for livet

Som raknet som tøy og garn.

Mitt håp, er ditt håp for alle.

Flukt føder visdommens lys.

Fuglene flukter for føden.

Vi flukter for å se våre kjære.

Vårt mål er å møtes snart.

NAVN

Navnløse er vi ikke.

Så lenge vi lever på jorden

Har vi et navn.

Våre bønner skal stige som solen,

Og gi oss en evig havn.

Navnet og ordet skal lyse

For alle Guds barn på jord.

Og døden skal dø i sin maske

Som en tømmerstokk, morken og kald.

SKIP

Våre skip er en skapning.

Landskapet er alt vi ser.

Flittige hender følger et spor,

Og himmelens barn er søsken på jord.

De hvite seil er i rute.

Skip bygger bruer for liten og stor,

Og alle som vil kan bli med.

Skipet er livet og lyset.

Bestemor og Turid-Ill.

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.36-38) *Sigve Lauvaas

36.

SPØRSMÅL

Jeg har en smørbrødliste

Med spørsmål over livet.

Alt som berører mitt hjerte

Fylles ut med ord.

Det virkelig store på scenen

Gir meg nye krefter.

Lys og varme skifter,

Men helt tilfeldig er det ikke.

Storm og stille dager

Rensker livets skolegård.

Jeg krever ikke kart og kompass.

Mitt spørsmål er å være din.

Over huset mitt går englevakt,

Og ordet åpner opp min dør.

Jeg leser stjerner. Vise menn.

Gir trøst og håp om himmelen.

Jeg er et spørsmål, nær og fjern.

Jeg reiser med en redningsbåt.

Mitt liv er ingenting og alt.

Gud skapte verden med et ord.

PÅ JORDEN

Her er en vei, og enda en.

Jeg tar små skritt, og store skritt.

Her er trapper opp, og trapper ned,

Høyre og venstre. Trafikken er stor.

Vi lever med en mur av spørsmål,

Og reiser med hurtigtog.

Vi flyr over hele verden

Og håper å treffes en dag.

Men vi har ikke tid.

Vi snubler iblant, men livet går videre.

Det er mulig å gjøre en sving.

At noen er svarte, og andre hvite

Forundrer oss ikke.

Vi er jo en av de.

37.

ET HELLIG LIV

Alle krefter flyter, lever.

Så lenge vi puster lever ordet.

Ingenting varer evig,

Bortsett fra et hellig liv.

Skapelsen er hellig.

Alt i denne vrimmelen er skapt

Av en levende Gud.

Vår plass i tilværelsen er her.

Jeg puster, og han åpenbarer seg.

Jeg tenker på menneskene,

Søsken som bygger hus

Og vet at de en gang skal dø.

Krefter holder oss i live.

Omgivelsene former oss. Ordet

Bærer oss gjennom verden,

Til vi gjenoppstår en dag.

SKILT

Verdens undergang

Er å skilles fra barna.

En hund kan vi alltid skilles ifra,

Men barna er en del av oss.

Om vi mister et lem, en del av kroppen,

Har vi sorg hele livet

Og må klare oss så best vi kan.

Å miste et barn er som å skilles for alltid.

Men håpet er å treffes igjen.

Når alle rettskrivingsregler er inne

Og alle mennesker har fått et hellig tall,

Da kan vi synge sammen – om Jerusalem.

Verdens første undergang

Møter vi i Bibelen. Men Noah fikk leve,

Og slekten økte i tall. Men barnet ble født

For å gjenskape det tapte.

Og snart skal vi aldri skilles mer.

Vi blir forfremmet i evighet.

38.

TRIKKEN

Trikken stanser, og jeg går av.

Hver trikkestopp er en møteplass.

Men alle har det travelt i dag,

Og raser videre.

Menneskene skal på jobb, eller,

Jeg vet ikke hva. De haster av sted som lynet.

Og bærer poser og pc til neste stopp.

Og trikken er alltid i rute.

Trikken durer sin vante vei.

Fra morgen til sene aften. Trafikken øker

Og minker av - når natten kommer til byen,

Og alle må sove og slappe av

Før klokkene ringer i tårnet.

SAMLE

Jeg må samle mine barn, samle mine sanser,

Og kjenne litt på livet.

Jeg må føle hva frihet er – når alle er store,

Og jeg er alene igjen.

Jeg må samle mine ord i en perm

Og vite at jeg har levd.

Jeg samler krystaller og gull,

Og spår at jeg kan leve lenge.

De minste forstår ikke dette.

De har ikke opplevd krigen.

Jeg samler smuler, og føler meg rik,

Selv om de andre har mye mer

Og kan reise vest eller sør,

Og oppleve livet.

Men jeg er alene – et fattiglem

Som speider på gamle stier

Mens årene går.

Den elendige må alltid tie.

Fiskere-Ill.

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.34-35) *Sigve Lauvaas

Wenche Foss-Ill.

34.

VIND

Vinden blåser, verden skakes.

Mektig kommer havet inn.

Røsten høres, tørst er natten.

Vinden blåser nordavind.

Gylne streif av sol og sommer

Møter oss en dag i mars.

Vinden hviler i en tønne,

Før den slippes ut i vest.

Vinden bryter øy og holme,

Båter drives imot land.

Vinden kjenner ingen ende.

Fattig trøst er håpets havn.

KART

Hvert menneske har kart over landet,

Og vet hvor veien til stabburet er.

Huset er pyntet med lys og speil.

Ute er verden. Og tidens tegn

Roper i alle vinder.

Når været er rolig, går båten i rute,

Og vi kan se hvor landet er.

I uvær og storm er vi ille ute.

Da lyser havet med digre føtter

Som kravler på land med uhyggelig glød.

Men kunnskapen øker, og kartet blir større.

Vi seiler på vinger og skraper i jern.

Vi bygger en bro mellom jord og himmel,

Og lever som konger, i dur og moll,

Til basunen høres i fjellet.

Vårt indre, vårt ytre, by og land

Møtes på Svabergodden.

Her sanker vi rekved og brenner bål.

Så tegner vi kart for vår fremtid.

Det fortelles fra slekt til slekt st valget er gitt.

Vi kan ikke leve uten ord, uten ånd,

Og navnet som velsigner livet.

35.

SIST

Gravene dekkes av lauv,

Bølgene slår.

Jeg hiver etter pusten

Og er på vei hjem.

På innsiden har jeg en lengsel

Å få vite mer om livet.

Mens vinden jager landet

Faller de siste epler ned.

Jeg følger en gnist i vinden.

Det brenner i skog og hytter.

Til sist er jeg alene

Og hviler på en stein.

Stjerner går i bane

Og følger våre spor i verden.

Livet er en reise vi må velge

Til snoren klippes av.

SNUBLE

Jeg kan snuble og falle,

Og jeg kan reise meg opp.

I søvnen har jeg drømmer

Om stort og smått.

Fra alle synsvinkler kan jeg se Gud.

Jeg streber etter målet,

Mens det ennå er tid.

Jeg lyser i vinden som farer forbi,

Men er ingen engel.

Min eneste måte å leve,

Er å være til.

Drikke av kildevannet,

Og slukke tørsten av ord og ild.

Jeg følger det himmelske sporet,

Og vet at det snart er slutt.

Jeg ønsker en engel ved roret

Som kjenner veien,

Og kan lede meg trygt i havn.

Vind i tre-Ill.

ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.31-33) *Sigve Lauvaas

Munch-Ill.

31.

OM ORD

Jeg fornemmer ord, lukter, smaker, kjenner.

Søte ord gir vellyst, glede.

Sure ord er uten mening.

Dypt i mennesket er en brønn av ord.

Vi tåler å høre ord som lyser. De gir spor

I sjel og hjerte.

Jeg hører ord på veien, i fjellet.

Jeg luker ugress med bare hender,

Og lukter ord i mold og mark, i skog og lyng.

Og du er min venn, som ordet skapte.

Du er visdommen i verden. Hele universet jubler.

Ordet lever. Kjærligheten åpner dører.

Håpet, troen gir oss svar.

Hvem er vi? - Nådens barn.

BARN

Jeg er dette barnet

Som moren har på fanget.
Jeg kjenner nærvær,

Og føler hendene som modellerer

Og skaper levende fugler.

Jeg flyr som et barn,

Og dukker opp som en mann.

Jeg oppdager verden rundt meg,

Og andre mennesker,

Utenfor sirkelen.

Jeg er et barn som reiser,

Og blir ikke trett etter hundre mil.

Jeg må videre med hele meg,

Som en fullkommen gave.

Jeg plukker roser på veien.

Mitt hjerte skjønner at livet er kort,

At hver dag er et under.

Jeg tenker på fugler som flyr

Og bygger rede. Her er så mye,

Sier barnet. Jeg må velge.

32.

GLEMME

Havet glemmer ingen.

Bølgene kommer tilbake.

Selv om natten rir stormen av,

Er vi ikke glemt.

En kirkegård kan glemme dag og tid,

Men aldri sitt diende barn.

Hvert menneske er skrevet med navn

Og lyser i minnebøker.

Glemmer vi Frelseren, er vi fortapt.

Men han glemmer aldri oss.

Ordet som bærer universet gir liv og håp

I nåden for den vi er.

KLOKKER

Det hender ofte at klokker

Forteller noe uventet.

Det har hendt at klokker dør,

At skip går under.

På vandringen hører vi klokker

Som sus i trær.

Klokkelyng gir et tidløst rop i skogen:

Scenene er åpen for alle.

Tiden reiser som lynet,

Med nye drypp. Det gir nærvær,

Og tjener oss til liv.

Slekten hører klokker i vinternatten.

Det er en engel som går fra dør til dør

Med budskap om fred på jord.

ROM

Ensomt sitter Maria, men aldri alene.

Alle har en lengsel å møte Gud

Og kjenner nærvær av hellige engler.

Jeg er i rommet og bli løftet av lyset.

Det er min nye fødsel jeg lever nå.

33.

DØD

Uten smil og uten smerte,

Uten ånd og uten hjerte

I et kullsvart rom, en ørken,

Høres ingen søt musikk.

Døden tør å være synlig.

Død er trussel, ingen bolig,

En befrielse fra livet

Til en reise under jorden.

Bare fødsel kan gi styrke,

Bare lys kan vekke livet.

I en dag som vi er rede

Roper engelen opp navnet.

REISE

Vi ferdes fritt mellom himmel og jord.

Og reisen er tiden vi lever.

Rommet er synlig for alle som tror.

Skjønnheten ser vi i lyset.

Som fjellet forvitrer, forvitrer vår kropp.

Vi dømmes til nåde, forvandling.

Så heiser vi flagg på den høyeste topp,

Og forkynner den hellige handling.

Sant eller ikke, vår tro gir oss håp.

Vi strekker oss ut mot en stjerne.

Den peker på navnet, den evige dåp.

Vi møtes i paradislandet.

SMIL

Uten smil kan ingen leve.

Blind og blodig er vår vei

Helt til navlestrengen klippes

Og vårt smil kan vise seg.

Smil, min kjære, smil i natten.

Alle dager føder smil.

Vi er født til smil og latter,

Gleden av å være til.

Berglandfoto-Ill.