DITT LIV, DINE ORD - Poesi2015/3 - D6* Sigve Lauvaas

Balsam-Ill.

D6.

LEVE

Jorden går, jorden går.

Teppet faller.

Vinduene lukkes.

Natten kommer.

Vi lever.

Jorden går i evig dans

Rundt gullkalven.

Og solen legger seg bak fjellene

Og skyver lyset frem

Til overflaten,

Til en ny dag.

Vi lever,

Og er opptatt av været.

Kloden drar med seg

Ufødte drømmer,

Og jeg er en strek i regnskapet.

HAV

Havet er mot vest,

Men skyene driver mot øst

Med regn på høyfjellet.

Hav er et ord

Av en viss størrelse,

Og ingen skal tvile på dybden.

Den er fra jordens begynnelse

Til verdens ende.

Havet har mange speil

Hvor solen kan feste sitt øye.

Havet gir og tar, som jorden,

Og binder kloden sammen,

Så vi kan møte hverandre i døren

Til frokost i det grønne.

TØRST

Vi tørster etter å få vite,

Kjenne alder og år,

Bli en del av fellesskapet,

Bygge broer

Og sette opp telt

For flyktningene

Som kommer med sandaler

Og langt hår

Tilgriset av svette og tårer

Fra den strabasiøse turen

Gjennom ørkenlandet.

Vi tørster etter en himmel,

Men gir oss i kast

Med fiskestangen,

For vi skal leve videre

Og være et sandkorn, en stjerne

Så langt øye ser.

Vi tørster som gras

Og vekkes til liv av regnet

Som synger i greinene

Og setter spor i jorden

Som drikker våre liv

Og føder nye

Arbeidere til kraftverket

Som forsyner verden

Med lys og varme.

VAKKER

Du er vakrere,

Synger mildere,

Og gir mer av deg selv.

Ordene ligger i ditt hjerte,

Og våkner som løvverket

Når du stiger i landskapet

Med bare føtter.

Du hviler for hvert steg

Og vokser til en krystall,

Et monument,

En vase med tusen blomster

Som binder oss -

Til ditt myke ansikt,

Som dekker hele jorden

Med kjærlighet.

FORTAPT

Jeg fortaper meg i deg.

Du er en stjerne

Som åpner dørene i natten

Og fosser imot meg

Med hender og føtter

Og et rent hjerte.

Du er intens som lukten

Av krysantemum,

Og tar imot min sjel

Som et beger

Fylt med kjærlighet

Og ømhet for livet.

Jeg holder meg fast i dine armer,

Som et anker for min båt

Som seiler på de syv hav

Og søker trøst i det synlige,

Uten øye for himmelen

Og de hellige skatter.

Jeg er som et vindegg

På motorveien,

Og vil bli overkjørt

Uten høyere makter griper inn

Og redder min grein,

Så jeg kan bli ett med treet.

Jeg søker bot for min vandring

Og bygger en ny kledning

Ved ordet som sevjen

I den verdensvide kirke

Som lyser over alle fjell

Og gir oss del i hellig balsam.

 

Foto-Ill.