DITT LIV, DINE ORD - Poesi2015/3 - D4* Sigve Lauvaas

Foto-Ill.

D4.

TAL

Tal for mine døve ører,

Tal til mine lamme bein.

Gjør meg glad med dine ord,

Så lyset kan komme inn i mitt hjerte

Og føre min sak.

Tal nåde til min arme sjel,

Så jeg kan kjenne din ånd.

Gjør meg til et redskap i verden,

Og frels meg fra hat og vold.

Gi meg visdom og kraft

Så jeg kan leve.

VOKAL

Lær meg uttalen av ditt navn,

Så jeg kan rope til deg

Når mørket faller på -

Og livet blir som en kald hånd,

Omtåket av verdens drønn.

Lær meg vokalen i ditt alfabet,

Så jeg kan nynne i koret

På vei til Jerusalem.

Gi meg kraft,

Så ikke fienden får overtaket.

Gi meg en del av din ånd,

Så jeg kan løfte ordet –

Til lys for hele verden.

JEG

Presis etter oppskriften

Ble jeg født,

Som en som forsøker

Å samle sine muskler, sin kraft

Til et veldig hyl.

Jeg er født til livet,

Med døden som nabo.

Og elsker å gå, eller fly

Med armene,

Som er mine ankerpunkt

Når jeg faller.

Hver dag holder jeg en lystig lek,

Og ser meg i speilet.

Jeg holder meg oppreist

Som et halmstrå,

Til kraften kommer igjen

Og holder meg fast.

Jeg vokser etter soppskriften

Og beveger meg i terrenget

Som en konge,

Med topp naboer

Og en frodig eplehage,

Som gir frukt og lauvfall

Til rette tid.

Jeg er fanget til naturen,

Og sørger for fremtiden

Som en fangevokter.

Jeg går over de vanskelige pass

Til en lun hytte,

Med fred og stillhet i veggene,

Som en gammel mor.

Her finner jeg mine drømmers mål,

Et beger med poesi

I hyllemeterskogen.

  

HAGE

Jeg har løftet hennes kalde hender.

Hun som ber om brød,

Skal få en frodig hage.

Den vise taler

Til den som har et ømt hjerte,

Og gir kraft på veien.

Lyset overvelder ingen,

Men er av en annen verden

For å oppfylle det som er skrevet.

Ordet taler til hjertet,

Og sjelen tar imot livets brød

Som en dyrebar gave.

FLY

Endelig får jeg fly, likevel.

Mine vinger er gyldige.

Jeg flyr med mine hender

Til verdens ende.

Jeg øver – å bli en engel,

Men jeg evner ikke språket.

Jeg er i ubalanse

Og stuper som et lys.

Jeg reiser meg, forkullet,

Og strekker mine vinger

Til kraftløse åretak.

Jeg kan ikke fly alene.

  

FOLK SER

Folk ser på meg, stirrer.

Jeg går med sørgeslør, er enke.

Under kjolen er jeg naken,

Uten oppdrift.

Jeg kjenner ingen,

Og har blemmer på huden.

Jeg prøver å dekke min fattigdom

Og beveger meg i mørket.

Folk forakter meg,

Følger etter meg og roper.

De håner meg som en forbryter,

Enda jeg aldri stjeler.

Hundene snuser etter meg,

Og folk baksnakker.

Men snart er jeg i frihet.

Jeg vet at jeg skal dø en dag.

ANSIKT

Ansiktet ditt er et landskap.

Jeg har sagt det før:

Du er beviset på slekten

Som ror mellom øyene

Og speiler seg i vannet.

Jeg elsker ditt ansikt,

Som jeg elsker tiden og rommet.

Du er et avtrykk i landskapet,

En bok fra innsiden

Som speiler seg i vannet.

Ditt ansikt er vårluft og smil

Som åpner dører og vinduer

Til frodige blomstersletter,

Og åkrer med modne aks

Som speiler seg i vannet.

Ditt ansikt er dype brønner

Som gir av sin kjærlighet,

Og gleder alle med nærhet

Og ord som blinker som stjerner

Og speiler seg i vannet.

KH-foto-Ill.