DITT LIV, DINE ORD - Poesi2015/3 - D13* Sigve Lauvaas

D13.

TIDEN

Tiden plukker greiner, lauv, frukt.

Tiden plukker oss ned av treet,

Til vi står nakne igjen

Som en skulptur i hagen.

Tiden møter oss overalt

Og jager vinden foran oss.

Tiden lyser våre steg,

Og puster langsomt i rommet.

Tiden fordømmer ingen, men gir oss alt

Av en utstrakt hånd.

Tiden regjerer over natt og dag,

Og gir oss vakre drømmer,

Blomster og frukt.

Tiden glir i rommet, og løfter oss,

Og holder oss som et barn.

Tiden teller dager og år

Og gir alt, til der ikke er mer å gi,

Og hver enkelt må flytte

Til en usynlig verden.

DITT NAVN

Jeg har ditt navn i boken.

Navnet lyser.

Ditt navn smykker slekten.

Du er en av oss.

Ditt navn bringer håp.

Navnet sprenger alle grenser.

Ditt navn er frukt, og korn

Fra en kongelig åker.

TAUSHET

Ditt ansikt er stille.

Dine lepper har ingen ord,

Men jeg elsker deg.

Du er det nye livet.

Jeg streber å nå deg.

Men du er høyt over alle stjerner.

Jeg elsker deg med en evig kjærlighet.

Du er himmel på jord.

KLOKE ORD

I ditt hjerte er kjærlighet.

Kjærligheten håper og tror

Det som er godt.

Kjærligheten vil det beste

For alle folk under himmelen.

Kjærlighet er sannhet og visdom,

Lys og fred.

Kjærligheten har ordet til plattform

Og himmelen til tak.

Byggverket er våre gjerninger,

En skygge i landskapet,

Et språk med nøkler

Til alle rom.

TREET

Treet har et godt rotfeste,

Som Josef og Daniel.

Den som tror på sitt anker

Kan leve, – om det enn stormer.

Røttene synes i stammen,

Som løfter treet fra jorden

Med bladfeste og krone.

Treet er vår trøst i liv og død.

KOM

Du går ikke for langt

Viss du kommer til meg.

Her er speil og fiolinspill

Til stjernene synger.

Ansiktet ditt er på avstand,

Men du kommer en dag

Med to blå øyner

Og et dypt honningblikk.

Du går i riktig retning.

Jeg bor her med sorger og gleder.

Alle hyller er fylt til randen.

Jeg venter bare på deg.

LETER

Jeg leter etter trøst i ordet.

Jeg søker i dikt fra mange land,

Om jeg kan finne en smule, et korn

Så jeg kan spise meg mett.

Jeg leter natt etter natt

For å finne en stjerne, et anker

Jeg kan feste min lit til,

Så lyset kan spire i mitt gamle hjerte.

Jeg leter etter dikt til oppmuntring.

Og jeg trenger stor skrift

For å dekke over mine bekymringer

I denne hjerteløse verden.

ORD

Å tale om fred

I dette hylekoret av mennesker,

Er som å tale om tro

Til en ateist.

Ordene spreller av som fremmedlegemer.

Bare kappen blir igjen

Når den vise sover.

Men nærhet har en god virkning.

Det skaper verdighet

Og et langt liv.

Om dine lepper er tunge nå,

Kan du svare fra begynnelsen, -

Da hjelpeløshet ble til en ny verden

Av kjærlighet.

    

Unch-Ill.

DITT LIV, DINE ORD - Poesi2015/3 - D12* Sigve Lauvaas

Nordisk savanne-Ill.

D12.

FRAGMENT

Vi mennesker er bare fragment

I den store skapelsen.

Vi er et slektsledd som venter.

Tiden er ikke inne.

Vi går i historien, og lærer språket.

Blodet pulserer. Stjernene blinker.

Våre kropper er skjøre,

Vi har vegger som liljer

Og kan ikke skifte hud

Før vi blir gjenforent med våre søsken.

Vi er nakne, og lever som fremmede

I et land hvor vinden blåser

Og ingen kjenner tidens

Gjennomtrengende puls.

Vi lever i enfoldig ensomhet og venter.

Speilet taler, og vi følger stjernen.

Vi lytter til vismenn fra Østen,

Og himmelen glitrer.

Vi er i en katedral med liv og jubel.

Og all jorden ber om fred - for barnet.

TIGGER

De spør ikke etter tid.

De tigger med øynene

Og stirrer tomt i luften.

Livet blir en urviser i rommet.

De synger ikke, men tiden synger

Fra klokketårnet, og trafikken jager.

Tiggeren er på plass

Og trøster seg med været.

De rike går forbi, uten å blunke.

Men den barmhjertige samaritan

Hjelper alle som er i nød,

Steller sår, og gir husrom og mat.

Det gjelder å overleve.

Og alle har en sjel.

TÅRNKIKKER

Jeg kikker fra tårnet

I fortid, nåtid og fremtid,

Og har hele jorden

Som arbeidsfelt.

Aldri før har kloden vært så liten,

Og aldri før har bildene

Gått gjennom stengte dører

Til avisredaksjonen.

Nå kommer ordene inn

Som gras og lyng.

Verden er trykt sammen

Til en skjerm hvor alt skjer.

Av og til mister jeg fokus.

Det gjelder å sile ordene,

Så ikke alt blir til en grøt.

For noen skal spise dette.

VENN

Den som vil være venn med alle,

Mister snart sitt eget ansikt

Og virrer som en rotløs fugl

I det endeløse rommet.

Den som kjenner seg selv,

Taler visdom,

Og har mye å gi til alle en møter

På den endeløse veien.

  

LÆRER

Var jeg lærer,

Ville jeg bygd en skole for de fattige.

De rike har alt de trenger, uten lærer,

For de er seg selv nok.

Jeg ville bygd en skole for de enfoldige,

Så de ble vise

Og lærte andre å lytte til hjertespråket,

Morgen og kveld.

Men, viss ingen vil høre,

Hvem skal da forkynne?

Og hvem hogger stein

Viss ingen vil bygge?

Vi lever i en opplysningstid.

De fleste klarer seg bra,

Men alle kan bli bedre.

Og øverst i lærdomskurven

Er kjærlighet.

MÅNE

Jeg legger meg i måne,

Og står opp i måne.

Jeg bader i stjerner,

Og har livet foran meg.

Jeg ser fyrlys over alt,

Og skal lære å navigere.

Jeg vil ikke klippe tiden,

Men henge med

Så lenge jeg kan.

  

ORD

Jeg kan ikke gå oppreist i rommet.

Noen snakker besatt.

Ordene må ha verdighet,

Og slippes frem med gyllen løper.

Ordene presser på omkring meg,

De hamrer i tiden

Og gjør meg til en flis, et strå.

Jeg blir motløs

Og mangler krefter til å tale oppreist.

Noen lager støy, og lar det hamre

Dag og natt. De driver sitt spill

Som om kloden var en tromme

Og menneskene ørepropper

Med hvite tenner.

Når ordene ikke kommer frem,

Trenger vi nødhjelp,

Og håper at noen ser og hører

Våre tause skrik.

LYKTESTOLPER

Lyktestolper langs veien,

Over hele kloden.

Hver stjerne er en lyktestolpe,

Og jeg klatrer.

Hver kveld søker jeg en lyktestolpe,

Og kroppen min henger løst

Og driver hit og dit med vinden

Til lyset skrus av.

Men snart er jeg på en ny lyktetopp

Og heier ungdommene hjem.

De som er så sent ute

Har ingen lyktestolpe å gå til, stakkars.

VEI

Vi glir langsomt på veien,

Vi glir på is, på greiner,

Vi glir med frukt i hendene

Og forstår ikke verdighet.

Vi glir under lyshimmelen,

Glir til vi mister fotfeste

Og må reise oss

For en ny runde på isen.

  

DITT LIV, DINE ORD - Poesi2015/3 - D11* Sigve Lauvaas

Kveldshimmel fra Finnmark-Ill.

D11.

TRÆR

Jeg elsker de majestetiske eiketrær

I Solbakken,

Der jeg lekte som barn.

De står støtt i orkan,

Og strekker sine vinger ut

Som en mor.

Jeg elsker de staute stammer

Som har slått seg til på gården,

Og skygger i sommervarmen

Når fuglene drømmer.

Jeg elsker trær med dype røtter

Og en fast marg.

Lauvet tar ikke av for et vindpust,

Men holder hodet kaldt.

Jeg glemmer aldri det jeg elsker,

Selv om tiden går

Som et hurtigtog i landskapet

Og streifer meg med sigden.

KORT LIV

De færreste levde til de ble femti.

Gjennomsnitte var tretti.

Det gjaldt å bruke livet

Før vinteren krevde alt.

De fikk barn tidlig, og døde unge.

Ingen leger kunne hjelpe

Den som ble rammet av pest.

Da strøk gjerne alle med.

De ble innhentet av stjerner i mørket

Som gav raust av sin tid.

Lyset gav dem en kald hånd,

Men mange fikk leve videre.

  

MIDT I VERDEN

Midt i verden er en rose,

Et øye som ser alt.

Langt der ute er en gjeter

Som passer sauene.

Midt i livet har jeg et syn:
Det skal komme en dag,

Uten lys.

Midt i verden skjer dette:

Fjell brenner

Og hav går i flammer,

Men de hellige får leve.

GLAD

Jeg vil glede noen

Med gjerninger og ord.

Jeg vil fange lys,

Så menneskene kan se.

Det er en glede

Å gjøre noen glade.

Det er mitt høyeste kall

Å elske mine søsken på jord.

LYKKE

Lykken kommer av lysstreif

Fra en kjærlig mor.

Den som elsker, vil alltid finne lykken.

Å elske seg selv

Er begynnelsen på all god gjerning.

Den ene føder lykke

Og former oss i kjærlighet.

Lykke er gjenfødelse til evig liv.

TØRR SOMMER

Ordene er tørre som jorden.

Når jorden ikke kan gi avling,

Kan heller ikke ordene gi næring

Til sjelen.

Gi meg rikelig med vann,

Så jeg ikke tørker ut.

Gudsfrykt med nøysomhet

For teller om en frodig sommer

Og en rik høst.

NAVN

Mitt ansikt er usynlig,

Mitt navn er uten begynnelse,

Mitt øye ser fra hav til hav

Og mine ører hører. -

Hvem er jeg,

Som ikke er ringere enn den ene

Som gav meg alt?

KJÆRLIGHET

Hvor stor er kjærligheten,

Når ingen hus kan romme den?

Mitt hjerte blir gjort til skamme,

Uten din kjærlighet.

Uten kjærlighet kan ingen leve.

Uten nåden kan ingen forvandles

Til søsken.

Uten søsken har vi ikke del

I Guds brød og vin.

Da har vi heller ingen kjærlighet,

Og lever i mørket.

 

Kveldshimmel-Ill.

 

DITT LIV, DINE ORD - Poesi2015/3 - D10* Sigve Lauvaas

Foto-Ill.

D10.

VEIEN

Motorene durer

Langs den frosne veien.

Og jeg er en gammel mann

Som nesten ikke hører.

Men jeg kan se,

Og innbiller meg at støyen

Plager de fattige

Som tenner bål

Til minne om St. Hans.

De bor i sine tynne telt

Som lyser som drivved

Langs veien.

Alle hører susen.

Det er et evig jag mot storbyen,

Der togene stopper

Og fabrikkene spyr røyk

Til et vitnesbyrd om livet.

Men andre veier slynger

Som et nettverk i landskapet

Og spiser stadig mer jord,

Så ingen kan dyrke korn

I mils omkrets.

Veiene graver til seg

Oppmerksomhet og penger

Så vi blir lammet,

Og klarer ikke produsere mat

Til våre egne.

Strømmen mot byene øker.

Motorduren blir tettere.

Og flere og flere flyr

På veier i rommet.

Jeg undrer meg på

Fremtiden for landeveien

Som lyser i landskapet

Mellom øst og vest.

POESI

Er poesi en tirade,

Eller en komprimert

Stim av ord?

Er poesi en plage,

Eller melk

Fra en frodig mor?

Jeg kan ikke svare.

Men ordene har vinger

Som flyr over hele kloden.

Dem som har fanget en svale

Vet at frøet vil gro

Til et lys i landskapet.

TID

Å klippe tid

Er som å klippe livet.

Tiden smelter i oss

Som et godt ord.

Når vi hører vakre ord

Vet vi at noen ser.

Da kan vi åpne speilet

Og kjenne glede.

For alle har tiden

En inngang og en utgang.

Vi kan ikke trekke noe ifra

Eller legge noe til.

Å klippe tid

Er som å klippe lyset.

Det bor i oss

Så lenge vi lever.

INGENTING

Ingenting er som et vindu,

Eller et lys.

Ingenting er som den du elsker.

Ingenting er som du.

Ingenting er som tiden vi har,

Både foran og bak

Ingenting er som ordet

Som skapte alt.

LIVET

Når livet er en vakker drøm,

Så vil jeg gjerne leve.

Når livet får rikelig med søvn,

Kan jeg skrive om stjerner

På himmeltaket.

Livet kommer igjen hvert sekund

Og forvandler verden,

Så vi må ta bilder for å huske

Hvem vi er.

Livet beveger seg i bølger,

Som havet.

Det skummer mot land

Og lyser på himmelbuen

I blomster.

Livet er som et uferdig maleri

Med mange utfordringer.

Og detaljene må på plass          

Før kunstneren kan signere

Mesterverket.

BE

Be om nåde.

Alle trenger nåde, renhet

Og kraft, og kjærlighet.

Og alle søker fred

I sommerparadiset.

Landskap fra Island-Ill.

DITT LIV, DINE ORD - Poesi2015/3 - D9* Sigve Lauvaas

Natur-Ill.

D9.

TOGET GÅR

Hurtigtoget raser

Gjennom landskapet.

Og menneskene på toget

Stirrer ut som fremmede,

Med vissheten om -

At sånn er livet.

Neste stasjon, Dovre.

Og reisen vil ingen ende ta,

Og mørket kommer

I de svarte skoger,

Mens skyvedøren går opp

For nye aviser.

Hurtigtoget peker

Mot endestasjonen, Bodø,

Og legger fjellene bak seg

Som en barnelek

Før teppet faller,

Og toget er i mål.

Da går menneskene av,

Og yrer rundt i byen

Før noen drar til Lofoten

Eller Røst – på ferietur,

Før hurtigtoget

Går i retur for Jæren.

USYNLIG POESI

Det er krevende å skrive

Uten luft, uten lys.

Jeg vil gjerne,

Men forguder de gamle mestere

Som aldri tier.

Tiden er verdifull

Som dråper i vannet.

Og meterstokken feiler

Viss en centimeter

Blir sagd bort.

Uten et øyeblikk

Faller bygningen sammen

Og vi har ikke mer å bestille.

Tiden er nøkkelen til alt.

GLAD

Jeg gleder meg over medaljene,

Selv om det ikke er min sak

Å føre nasjonene sammen.

Jeg er glad for språket,

Og går fra hus til hus

Med små ord

For å spre glede

Til folk som er etterlatt

Og stadig våker.

Jeg er glad for landsbyen

Som vokser i denne tiden

Hvor sykdommer herjer

Og gruvene

Blir til gravkammer.

Jeg gleder meg over den ene

Som overrasker

Med godvær og modne aks

Før tiden,

Og taler menneskene

Med rikelig frukt

Til jubel og sang.

KOMMER

Jeg kommer fra grensen

Og vender tilbake

Når maisen er moden,

Og jeg har fylt alle mål med gull.

Jeg står med tomme hender

Og møter livet,

Som vekker meg til innsats

For gatebarn i Guatemala og Paris.

STEIN

Steinen bærer huset

Som en del av byen

Som lyser i mørket

Når alle lamper er tent.

Fjellet bærer steinen

Som bærer huset

Som lyser i mørket

Når været tillater det.

Steinen og lyset

Gir oss rikelig plass

Under taket.

Hva en best kan unnvære

Er umulig å svare på.

Steinen er grunnmuren i byggverket

Som lyser i hvert ansikt

Som et mirakel -

Til målet er nådd.

LYS

I det vårlige lyset

Planter vi frø,

Og venter til spiren

Våkner med blad og stilk

Til en fin blomst.

Blomster er som øyner

Over hele jorden.

De fanger oss i speilet

Og forteller vennskap

Med kjappe glimt

Som stjerner i rommet,

Som barn

Som lærer å gå.

 

Gammel vei-Ill.