ORDET LEVER poesi – 4/14 (s.7-8) *Sigve Lauvaas

En 500 år gammel bok.

7.

ORDET LEVER

Ordet lever.

Tenk at ordet lever

Nesten av seg selv.

Ordet lever i vårt indre

Og gir oss liv.

Det folder seg ut i stillhet

Og åpner tåken,

Setter nye spor.

Ordet skyter frem or mørket

Og baner vei,

Og gir oss horisonter,

Nye kyster, bekkefar og fjell.

Ordet lever som en høysang,

Som en blomst i frodig jord.

Evig gir den oss tilbake,

Alt vi tar imot.

LEVENDE

De levende her nede setter spor

Og farer frem som skyer.

Så lenge det gjelder liv

Blander vi oss med stillheten

Og stiller spørsmål om dag og tid.

Vi går under regnfulle skyer

Og ser oss til venstre og høyre,

Plukker solstråler og kirsebær

Før aftenbønn og skjelvende hender

Roper etter de levendes land.

Jeg drømmer at jeg må leve i ånd

Og være til stede blant menneskene

I stillheten etterpå,

Når klokkene ringer for siste gang

Og gullporten åpnes for alle:
Velkommen hjem!

8. 

BEKJENNELSE

Det er vår bekjennelse:

At vi reiser

Og stifter bekjentskap over grenser.

Vi omfavner andre mennesker

Som kronblader og aks.

Vi er nysgjerrige,

Og møter gjensvar.

Det er vårt håp i livet

At ordene skal møte oss,

Og slå rot som snøklokker og lyng.

Vi reiser sammen, og prater

Om kjærlighet og vær og vind

Til vi er ved målet.

Vi forener oss i bekjennelsen

Hvem vi tilhører,

Og prøver å forstå hverandre,

Og utveksler meninger om godt og ondt

Mens toget suser forbi stasjonene

På vei til en evig vår.

ORD

Vi kan ikke fortie ordet stillhet.

Selv i taushetens time

Kan vi stave ordet i vårt hjerte,

Og vi griper om høytiden

Som et nyfødt barn.

Ord er fortid, nåtid og fremtid.

Ordene samler oss rundt bordet som brød.

Ordene rommer mer enn vi aner,

Og skaper oss til mennesker.

Gjennom generasjoner blir vi til

En levende kirke.

Ord tilhører oss,

Og er merkverdige bilder som aldri sover.

Så snart vi nevner ordet

Kommer det til oss som en fugl

Og gir oss vinger, og kraft i overflod.

En åpen bok-Ill.